Fire bidrag til forståelse av Oslos framtid

Kommentar til Arkitekturtriennale Oslo #1 2000. De fire utenlandske gruppene representerer et meget vidtfavnende felt av det internasjonale miljøet som arbeider med og i byene. Tre av dem, P.H.A.B., Pierluigi Nicolin og MVRDV, har byens endring som virkefelt. SANAA arbeider med en egenartet og meget raffinert arkitektur i byen og det kultiverte landskapet.

Sivilarkitekt MNAL Øystein Grønning / Asplan Viak AS

Byen og naturen

De fire inviterte utenlandske gruppene var sortert under henholdsvis «Arkitektoniske inngrep» (SANAA, P.H.A.B.) og «Strategier og visjoner» (Nicolin, MVRDV), uten at skilnaden er påfallende tydelig.

100 000 nye boliger er det samlende temaet. 100 000 er tilsynelatende et radikalt program, men ikke større enn det Oslo har løst i perioden 1960 til 1990. Det nye er kravet om ikke å fortsette den romlige ekspansjonen, noe som krever helt andre metoder.

De fire har forholdt seg til programmet, men på helt ulike vis. Felles for dem er at de påpeker det særegne forholdet mellom byen og naturen i Oslo. Oslo er en tett, europeisk by med uvanlig sterk nærhet til både fjorden og marka bak. Oslo har i tillegg en transportinfrastruktur som i europeisk sammenheng synes nesten uforståelig stor. Våre gjester kan ikke finne forklaringa i noe behov, men bare i den overfloden olja har brakt oss.

Triennalen – et forum

Her er det på sin plass å framføre en viss kritikk av måten konferansen var lagt opp på. Når vi hadde fire så sterkt profilerte grupper hos oss på en gang, hadde det vært interessant å sette dem sammen i et panel for å la dem diskutere både felles forståelse av Oslo og skilnadene i metoder, og for å utforske mulighetene litt videre. Det kunne gitt konferansen et avslutningsløft ut over styrebordets gjentatte og noe tafatte «er det noen spørsmål fra salen?».

Når vi inviterer internasjonalt sterkt profilerte kolleger til å mene noe om Oslo i et så ambisiøst foretak som en internasjonal arkitekturtriennale, ber vi på alvor om å bli tatt alvorlig. Triennalen vitner om et ønske om å tre ut av isolasjonen fra den internasjonale diskurs om byens utvikling. Triennalen har forhåpentligvis parkert den selvgode tilfredsheten, rammet inn av fraværet av ytre oppmerksomhet, som har preget hjemlig byplanlegging i lang tid. Dette er ikke spørsmål om generasjonsskiller, men holdning. Fraværet av det en kan kalle de toneangivende arkitekt- og landskapsarkitektmiljø på utstillinga og konferansen var påfallende.

Triennalen gir derimot de hjemlige miljøene som arbeider med eller orienterer seg mot urbanismefaget et forum og ståsted for debatt.

Fire konsept

SANAA: Oslo lest som kartblad

SANAA er et samarbeid mellom Kazuyo Sejima og Ryue Nishizawa. Deres arbeid anses som en fornyelse av japansk tradisjon og europeisk modernisme. Deres uhyre elegante, men også temmelig barske byboliger har vakt berettiget oppsikt. El Croquis nr 99 viser bredden i deres arbeid. De trer inn i byen med en svært klar oppfatning av grensene mellom offentlig og privat. Det er antakelig grunnen til at de ble bedt om å utforske programmet 100 000 nye boliger. Svaret er enkelt og kanskje overraskende. I Japan har de mottatt en oversikt over Oslo-området på 1889 kartblad og et mindre antall vertikalfotos over byen. Fra Tokyo virker Oslo utrolig flott: lav tetthet, lav boligtetthet, og kort vei til naturen. De har brukt kartbladene til å dele Stor-Oslo inn i fem typer areal etter bygningstettheten. Tetthet på minst 20 prosent kalles city, på over 12 prosent industri, på minst seks prosent forstad, på 0,7 prosent mark, og på 0,17 prosent skog. Dette forholdet er viktig for SANAA. Grunnlaget for forslaget deres er å ta vare på hvordan Oslo ser ut i dag.

P.H.A.B.

Forkortelsen står for Peter Hasdell og Ana Betancour. De er fra Australia og Frankrike/Sverige, og driver fra sin praksis fra London. De kjenner den nordiske byen fra arbeid i Stockholm og Helsinki. Oslo overrasker med en transportinfrastruktur som i deres øyne, utfra et bærekraftig perspektiv, heller er tilpasset London. P.H.A.B.s konsept er at Oslo er en lineær by. Den beskrives av marka, sjøen (eller elva i dalbunnen der byen svinger innover), og infrastrukturen imellom. Markagrensa og fjordkanten er to attraktorlinjer. Byggesonen har karakter av stor nærhet til natur. Sentrum er fragmentert: det sentrale området er heterogent, ikke en metropol. Mangfoldet er likevel en force. Byens ekspansjon ser ut til å være motivert av ønsket om å bo nær eller i skogen. Spredningen gir imidlertid en utydelig identitet. Byen trenger fokus, men gjerne flere. Dette legges til grunn for deres fortettingskomposisjoner.

Studio Nicolin

Pierluigi Nicolin er redaktør av Lotus. Han har blant annet laget en større plan for byforbedring i randsonen i Milano (1995). Byen tilføres ni parker på forlatte industri- og transportfelt. Dette er bygd på hans vinnerprosjekt i en stor byplankonkurranse for området Garibaldi-la Repubblica (se Casabella 590/92). Nicolin leverte en uhyre presis lesning av Oslos strukturer. Barokkbyen har svært interessante trekk av den sentraleuropeiske byen. Sentrum framstår likevel som et collage av nordisk arkitektur og mellomeuropeisk byforming. Rundt sentrum ligger satelittenes tre typologier: hagebyene, storgårdskvartalene, og drabantbyene («new towns»), godt forbundet med hverandre og bykjernen. Skilnaden mellom Oslo og de mer vanlige europeiske storbyene ligger i infrastrukturen og tettheten i periferien. I Milano, som er en polysentrisk by med høy tetthet, er hovedutfordringen mangel på gater og hovedkommunikasjon. Når gamle industriområder forlates, er oppgaven å gi byen nye, åpne rom. I Oslo er det motsatt. Forlatte industrifelt må brukes til nye kjerner; de svære, ytre kommunikasjonsårene til å gi byen bedre, mer lesbare strukturer. Oslo er en storby, ingen landsby. Byen er innrammet av et storslått ås- og fjordlandskap. Men byen må unne seg en ny karakter; en mer presis identitet.

MVRDV

Denne gruppa av yngre hollandske utøvere har valgt den polemiske visjonen. De ser Oslo som natur: naturen er Oslos rolle. På dette bygger de sitt konsept. Winny Maas formulerte en rekke intelligente provokasjoner i konferansen. Oslo ser ikke ut til å ha noen vanskelige oppgaver, ingen problem, ingen farer, og heller ikke noe program; ja, det er ingen grunn til å ha denne konferansen, sier han. Oslo har ingen romlige avgrensninger. Byen er et belte som flyter fra Larvik til Hamar. Byutviklingspolitikken består av småskalatilpasning i fravær av konflikt, visjoner og sinnsbevegelse. Oslo er storbyen med høyest per capita forekomst av veier og tunneler. Men småskalapolitikken kan ikke handtere endringene. Planlegginga er full av pragmatisme, men fri for seriøse mål. Den skandinaviske debatten flyter over i en incestuøs øvelse. Talent er forvist. Oslos særegne forhold til natur er byens raison d’être. Det er her byen kan finne sin mulige identitet på den globale arenaen.

Tre fortettinger og en oppløsning

x1,2

Sejima fastslår at 100 000 er et stort tall. Oslo er en lavtetthetsby. Å bygge 100 000 boliger i konsentrerte områder vil endre for sterkt; ha for stor kostnad. Grunnlaget for SANAA sitt forslag er hvordan Oslo ser ut i dag. De ønsker å ta vare på forholdet mellom det relativt tettbygde og det spredtbygde. Av Stor-Oslos 1889 kartruter ligger 16 i kategori 1 by, 13 i kategori 2 industri, 235 i kategori 3 forstad, 639 i kategori 4 mark, og halvparten, 986 i kategori 5 skog. Å supplere over hele feltet gir en forholdsvis konfliktfri løsning av programmet. Alle får litt flere bygg, forholdet forblir uendret.

SANAA har sett mer på arealplanlegging enn byforming i sitt forslag. I forhold til sitt konsept og forsett har de svart greit, men noe enkelt. De ganger bygningsmassen med 1,2 og får derved plass til 100 000 nye boliger. Denne metoden for studier i fortetting nyttes til daglig av mange av oss som driver med den slags, men vi går noen skritt videre. Metoden krever at vi i tillegg stiller spørsmål om områdenes egnethet for å ta imot nye boliger (skoler, transportsystem, service), om sterkere fortetting må til for å bedre de arkitektoniske relasjonene, og om det er en transformasjon på gang som gir grunnlag for sterkere fortetting. Det virker som om SANAA lurer på hva spørsmålet egentlig er. Det mest interessante med forslaget blir deres medvitne bruk av den digitale kartinndelinga. Digital overføring av kartgrunnlag bestemmer metoden: tettheten lar seg beregne og svarene gir seg enkelt. Digitale vertikalfotos over de sentrale delene av Oslo gir et godt grunnlag for å legge inn bygg. Slik kan de sitte i Tokyo og fordele nybyggene i erkjennelsen av at Oslos åpne lavtetthet er verdt å ta vare på.

Sectional urbanity, vertical intensification

P.H.A.B. stiller spørsmålet: kan byen være et landskap? Byen betyr intensitet, landskapet forankring. Hvordan kan vi holde på karakteren av nærhet til natur og samtidig øke intensiteten? Svaret deres er å tømme enkelte områder for å gi intensitet til andre. De «retter ut» linjene i den lineære byen og «bretter» marka ut mot fjorden i visse felt. De komponerer et nytt forhold mellom bygget og ubebygd. «Unfolding Oslo» kaller de det. Marka føres over Ekeberg i en grønn linje ned til Bispevika og forbindes til Akerselva. Dette er en fortellende grønn linje. Nye strukturer legges rundt hele vika. Ved åpningen på Ekebergtunnelen legges Oslos nye business-senter, hevet over terrenget slik at det grønne kan flyte ubrutt under. Tanken er å intensivere byen i det vertikale, og bruke snittet mellom Marka og fjorden/elva til å skape nye, urbane felt. Dette er en rekonfigurasjon av forholdet mellom byen og naturen. Snittstudiene er fine og modellene i utstillinga skulpturelt slående. Jeg er ikke nødvendigvis så enig i at dette er en god strategi, men det er kanskje meninga å heller lage en komposisjon. P.H.A.B.s forsett er å gi et bidrag til forståelsen av vår relasjon til byen og den omkransende naturen.

Sted for alternativ byutvikling

Ana Betancour er vennlig og sympatisk kritisk til vår omgang med oljepengene. Hun påpeker at Norge har et meget høyt utdanningsnivå. Sammen med oljen gir det oss muligheter andre bare kan drømme om. Er det virkelig bare ved å bruke oljepengene på veier og tunneler at vi leverer våre bidrag til europeisk sivilisasjon? spør hun. Oljen kan gi oss så mye mer; Oslo kunne bli et sted for alternativ byutvikling. Men det forutsetter systemkritikk og kreativitet i stedet for tilfredshet med oljerikdommens mange store infrastrukturoppdrag. Hun ønsker å vise vertskapet høflighet, men hun tar oss samtidig ganske kraftig i skole for slappe omgang med rikdommen og dens muligheter.

Morfologisk konsistens, tre kjernepunkt

Nicolins premiss for oppgaven er at Oslo er et urbanisert område, men med en lite presis bymessig identitet. Ny befolkning, blant annet immigranter fra hele verden, bringer med seg nye standarder for byliv, og nye behov og fordringer. Forslaget går ut på å utvikle en ny modell for differensiert byutvikling. Strategien består av to komplementære tiltak. Det første inngrepsnivået er morfologisk overensstemmelse langs hovedveiene. En ring av nye utviklingsfelt legges langs byens innfartsakser. Poenget er ikke primært fortetting; dét er virkningen. Det er den romlige tydeligheten, lesbarheten som er viktig. Den er identitetsskapende. Intervensjonen gir karakter til gateløpene, til en diffus situasjon. Fortett landsbyene, er Nicolins parole, ikke bare fyll opp tilfeldig tomrom. Her er det et interessant samsvar med plan- og bygningsetatens forslag til kommunedelplan for Rommen Bånkall i øvre del av Groruddalen. Det er bymessig fortetting rundt Trondheimsveien som er selve hovedelementet i planen.

Det andre inngrepsnivået er oppbygging av tre strategiske kjerner, noe som innebærer utvikling av et polysentrisk Oslo. Han går inn på tre av Oslo-områdets forlatte eller lavutnyttede infrastrukturfelt, Fornebu (flyplass), Bjørvika (havn, motorvei, jernbane) og Alna (lager, jernbanetomter). De må fylles med et nytt bymessig program. De er kjerner i ny utvikling i de områdene de ligger i. De skal, i henhold til det Nicolin mener Oslo trenger, gi byen ny og mer presis identitet. Intervensjonene bidrar ikke bare til å gjøre byen mer lesbar, men også å gi karakter til en diffus situasjon. De tydeliggjør åsene, både naturen og det kultiverte landskapet i byen vil få en mer markant karakter.

Bidraget fra Studio Nicolin fra Milano er et høyst relevant innlegg til den aktuelle diskusjonen om Oslos fysiske utvikling. Om det er akkurat Alna og Fornebu som er best egnet kan diskuteres. Hovedsaken er at de ligger der, de er tilgjengelige. Intervensjonen krever ingen store inngrep før prosessen kan igangsettes. Det er ennå ikke for seint å lage en bymessig kjerne av Fornebu. Nicolins framlegg kan tas ytterst alvorlig, som et konsistent svar på påtrengende spørsmål.

Grønn kolonisering

MVRDVs forslag ble nok sett på som brysomt av mange. Det kan sies å være irrelevant i forhold til en realistisk diskusjon om Oslos utvikling. Men det er alt for lettvint å avfeie deres bidrag som et absurd studentprosjekt og en provokasjon. MVRDV tvinger oss til å sette søkelys et på hva vi er, hva vi skjuler og hva vi ikoniserer. Vårt forhold til natur og vårt forhold til oljerikdommen er ikke avklart på en måte vi kan være bekjent av. Winny Maas’ ertelystne pirking i folkesjela i hans foredrag på selve konferansen ga avgjort nytt perspektiv på utstillingsmodellen, som viser at skogen har tatt byggesonen i Oslo tilbake. 34 000 polyestertrær er lagt inn på en gigantisk glassfibermodell. Det er bare slottet, Kvadraturen og festningen igjen av Oslo: resten er skau. Rem Kolhaas mener det er sludder å holde på en slags europeisk identitet; vi er allerede multikulturelle. MVRDV stiller betimelige spørsmål om hva slags identitet vi ønsker å ha. MVRDV viser nye og mildt sagt slående konsentrasjoner godt utenfor et granomkranset sentrum, ute i tjukke skauen og i fjorden og på øyene. Her er den kilometerlange blokka som danner demning rundt en stor innsjø, her er kilometerhøye boligblokker som fra et rammeverk for ikke å berøre naturen, og her er boligbruer i fjorden. I Norge stilles til stadighet kravet om mer grønt. Mer blir en kvalitativ norm. Våre betraktninger om utbygging i Oslos mest sentrale deler preges av drabantbytankegang og store, uklare og ikke-programmerte fellessoner. Det er sjelden en hører krav om bedre grønt (men det hender heldigvis). Mangelen på intensitet og konsentrasjon er påfallende; fraværet av et urbant program er tydelig. MVRDV ser vår tafatthet. De stiller spørsmålet: hvordan får vi mer natur og mer urbanitet? Maas tok oss med på en digital flytur over Oslo inn i framtida. Etter hvert som vi passerte byområde etter byområde inn mot sentrum så vi skauen gjenerobre byen. Det var virkelig bra. Deres oppgave er den polemiske visjonen, og de svarer flott.

Triennalens lærdom

Bekreftelsen

De utenlandske bidragsyterne definerer Oslo som en europeisk by og en storby. La oss slippe å få gjentatt den provinsielle forestillingen om det motsatte fra nå av. Landskapet har sterk betydning for Oslo. Marka og fjorden gir Oslo en fabelaktig fin innramming, naturen er tilgjengelig og nær. Det er et særtrekk vel verdt å ta vare på (SANAA, P.H.A.B., Nicolin, MVRDV). Oslo (Norge) har en relativt enestående transportinfrastruktur. Privat var bidragsyterne til dels noe lattermildt oppgitt. Forholdet er et særtrekk: ingen andre i Europa driver med noe som likner (P.H.A.B., Nicolin, MVRDV).

Betraktningen

Byutviklingen drives etter et «policies of no conflict»-prinsipp. Resultatet er spredning og tap av bymessig identitet. Denne planpolitikken ivaretar ikke behovene til byens nye befolkning og det mangfoldet som finnes (MVRDV, Nicolin).

Ønsket

Oljerikdommen gir oss en mulighet. Den bør nyttes til noe annet enn motorvei og tunnel. Hva om vi brukte vårt høye utdanningsnivå og vår store rikdom til å levere verden bidrag til alternativ byutvikling? Det kunne bli en eksportartikkel (P.H.A.B.).

Knapper og glansbilder

De fire bidragene går i liten grad i dybden, men det har heller ikke ligget i forutsetningene. SANAA er kanskje den gruppa som har forsøkt å holde et slags budsjett i forhold til det honoraret de har fått. Intensiteten i analysene og presisjonen i bidragene er like vel forbausende. Oslo har fenget interesse. Gjestene har nok levert mer, ja mye mer enn det de har fått betalt for. De jobber ved slike evenement for knapper og glansbilder. De kommer helt sikkert til å bruke Oslo og arbeidene i triennalen som referanser fra nå av. Og bidragsyterne er ikke hvem som helst. Vi har med andre ord plassert oss på det internasjonale kartet, i hvert fall når det gjelder byutvikling. Det er første gang på lenge, tror jeg. Bidragene fra de fire utenlandske gjestene ga oss kan hende ikke så mye direkte nytt eller matnyttig. Jeg tror Institutt for urbanisme kom med både grundigere betraktninger og viktigere bidrag i utstillinga og gjennom Karl Otto Ellefsens glimrende foredrag. Betydninga av de utenlandske bidragene ligger framfor alt i deres innfallsvinkel og vår eksponering. Vi har hatt den freidighet å avkreve dem et bidrag til å forstå Oslo og byens framtid. Det har de levert, og svarene sporer til diskusjon. De har på sin side bidratt til å tvinge oss til å se på hva det er vi står overfor, og hva det er vi driver med. Vi kan ikke da trekke oss tilbake til den fortsatte provinsielle tilfredshet, det ville være uhørt. Bua er spent høyere nå. Vi har fått oppmerksomhet. Det minste de kan forlange tilbake er at vi fra nå av definerer oss som del i en internasjonal diskurs om byen og dens framtid.

Øystein Grønning oystein.gronning@asplanviak.no

Artikkelen ble først presentert i Arkitektnytt nr 15/2000