Det nye proletariatet

Det har etter hvert blitt en sport for deler av den norske venstresiden, godt hjulpet av ”jordnære” forfattere som Kjartan Fløgstad, å gjøre narr av de nye kunnskapsarbeiderne. Vi er overfladiske, sjelløse, slaver av trendenes luner og uendelig naive i vår tro på at motsetningen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er opphevet.

Av Sten Inge Jørgensen

Den som har litt hukommelse vil huske at lignende karakteristikker i 150 år har ligget til grunn for analysen av den ”uopplyste/ufrie” delen av den tradisjonelle arbeiderklassen. Når de drakk seg full i stedet for å lese, når de slo i stedet for å snakke, når de ga sitt bifall til enhver nasjonalist som orket å holde tale i bygda, eller når de snakket varmt om direktøren flere år etter at han hadde hilst på en av de ansatte. Denne underlige oppførselen var imidlertid ikke folkets feil – den skyldtes ”systemet”. De ”opplyste” venstreaktivistene har tidvis vært villige til å gå over lik for å hjelpe mennesker som ikke vet sitt eget beste. Men oss kunnskapsarbeidere gjør de bare narr av.

Det er faktisk ikke vanskelig å argumentere for at dagens kunnskapsarbeidere er i ferd med å bli like fremmedgjorte som de tradisjonelle arbeiderne. Hvis vi betrakter samlebånds-arbeidet som en metafor – og hevder at fremmedgjøring handler om at arbeideren lager bare en liten del av produktet, og dermed ikke er i kontakt med det endelige resultatet av sitt arbeid – er nemlig kunnskapsarbeideren også på mange måter en forsvinnende liten lort. Råvarene våre er informasjonsbrokker, som vi kontinuerlig kobler sammen med andre informasjonsbrokker, men vi har ikke den ringeste anelse om hva slags byggverk vi egentlig er med på å skape. Våre rapporter, analyser, artikler, bøker, osv, drukner i et stadig større mediehav. På den ene siden har vi alle erfart å lese en bunke aviser uten etterpå å huske et ord av hva som hadde stått der. På den annen side sviker vi kunnskapsarbeidere selv våre beste venner. Vi må gå rundt og beklage oss fordi vi ikke hadde sett det nye TV-programmet de lagde, hørt på radioinnslaget, lest artikkelen, rapporten eller boken. Vi er altså blitt så fremmedgjorte at solidariteten ikke fungerer på det laveste stammenivået en gang.

De tradisjonelle venstreaktivistene vil sannsynligvis avvise vårt rop om hjelp med at vi kunnskapsarbeidere tilhører herskerklassen, at vi villig sirkulerer den type informasjon og virkelighetsforståelse som gjør at det pil-råtne systemet kan overleve. Mer feil kan de ikke ta. Det finnes ikke lenger ett system, en herskerstruktur, ett hierarki. Pluraliteten har eksplodert, man kan ikke lenger si hva som er motkultur og hva som ikke er det. (Redaksjonene og oppdragsgiverne krever dessuten at vi skal levere noe nytt, noe originalt, noe provoserende.)

Til forskjell fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen, som kunne se frem til at den en dag skulle bryte ned systemet og overta bedriften selv, har vi kunnskapsarbeidere dårlige utsikter. Selv om vi overtok eierskapet av institusjonene ville vi sannsynligvis bare fortsette å skape kaos og forvirring. Ikke rart om noen vil hugge hodene av oss.