Skal forske på mobilhodepine

Hver femte mobilbruker forteller om hodeplager når mobilen brukes hyppig mot øret. Nå skal forskere finne ut om det skyldes stråling.
Av Steinar Q. Andersen, Kommunikasjonsdirektør

– Vi vil teste mennesker som både har hodepine og er brukere av mobiltelefon, sier førsteamanuensis Gunnhild Oftedal ved Høgskolen i Sør-Trøndelag til Adresseavisen.

Hun samarbeider med stipendiat Aksel Straume og prosjektleder Anders Johnsson ved NTNUs institutt for fysikk, og med Hodepinesenteret ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Forsøkspersonene vil bli utsatt for gsm-stråling som fra en mobiltelefon. Men de vil ikke vite når strålingen er av eller på.

Nordisk undersøkelse

I en nordisk undersøkelse som omfattet omkring 12.000 personer, rapporterte 22 prosent av de norske deltakerne om ubehag i hodet, trøtthet og konsentrasjonsvanskeligheter i forbindelse med mobilbruken.

Hodepine er spesielt interessant å undersøke, fordi det viste seg at jo mer folk brukte mobilen mot øret, desto større var risikoen for å få symptomene. Og hodeplagene oppsto stort sett på den samme siden av hodet som de holdt mobilen.

Strålingen fra de ulike modellene varierer også, både i forhold til hvor strålene treffer og hvor mye som absorberes i hodet.

– Det vil være nyttig å finne ut om disse forskjellene har betydning, sier Oftedal. Forskerne håper å få med rundt 80 personer i den nye studien. Testingen vil starte i februar i et laboratorium som er innredet i kjelleren i realfagbygget ved NTNU.

Mobilen i senga

Mobilforsker Oftedal kan berolige dem som sover med mobilen påslått i sengen.

– Selv om mobilen er slått på, er strålingen helt minimal så lenge du ikke bruker den. Om du bare lytter, sender den heller ikke så ofte signaler. Du blir mest utsatt for stråling når du selv snakker, sier hun.

(NTB)

Designerbabyer

Får vi en fremtid med in-line, designerbabyer, eller skal naturen få gå sin gang? Fostermedisinen sprenger stadig nye grenser, og det er vårt ansvar å velge hvordan den nye teknologien skal brukes.

*Hanne S. Finstad

Fostermedisin vil alltid kunne virke som et tveegget sverd. For kunnskap som var ment å hjelpe et foster, berører også grunnleggende etiske problemstillinger. Da rutineundersøkelser med ultralyd ble innført i Norge i 1986, ble de etiske konsekvensene med fosteravvik lite diskutert. Men flinkere undersøkere og bedre billedkvalitet fører til at stadig flere misdannelser blir påvist. Teknikken har kommet både den etiske debatten og den faglige kontrollen i forkjøpet. Derfor mener mange at ultralydundersøkelser fører til en sortering av uønskede menneskebarn.

Livreddende lydbølger

Men ultralyd redder også liv ved å gi lege og jordmor informasjon som kan være avgjørende for fosterets fremtidige helse. Ultralyd spiller også en viktig rolle for utviklingen av en ny gren innen fostermedisinen, fosteroperasjoner. Stadig flere fostre overlever en operasjon. Også i Norge gjøres operative inngrep på fostre med hjelp av ultralyd. De siste årene har det vært en kraftig utvikling i operasjoner av fostre i USA. Spesielt operasjon på fostre med ryggmargsbrokk har blitt vanlig selv om mange eksperter på feltet tviler på nytten ved inngrepene. De mener det er bedre å vente til barnet er født. Det finnes derimot mange andre tilstander, som f. eks. godartede svulster, som det er stor grunn til å behandle med operasjon før fødselen. Men fordi slike tilstander er sjeldne, har de ikke det samme økonomiske potensialet som ryggmargsbrokk. Kanskje er den store interessen for fosteroperasjoner i stor grad er økonomisk motivert.

Designer in-line babies

Tilbudet til fremtidens babyer stopper ikke ved operasjoner. Noen småbarn har allerede blitt helbredet ved genterapi. Og kartet over menneskets arvestoff har gitt oss enda bedre muligheter til å finne sammenhengen mellom arveanlegg og sykdom. Utviklingen har fått flere forskere til å seriøst vurdere genterapi på foster som den beste muligheten til å få bukt med alvorlige arvelige sykdommer som f. eks cystisk fibrose. Men teknikken kan også brukes til å ”pynte” på naturen, f. eks. ved å tilføre fosteret gener som øker deres fysiske utholdenhet og mentale kapasitet. Derfor frykter mange at vi i fremtiden kan få en egen menneskerase med ”designer babies”.

Fremtidens gentester vil være mer grundige og effektive enn dagens. Kanskje utført på en chips før inplantering i livmoren. For amerikanske forskere er i full gang med å utvikle en liten chip som kan gi et nybefruktet egg alt det trenger gjennom de første celledelingene og samtidig genteste underet. Metoden vil først bli brukt på husdyr, men det endelige målet er menneskefostre. For forskerne ser for seg at ”in-line” chip fostre og prøverørsbefruktning kan bli mer vanlig enn naturmetoden i fremtiden.

Kilder:

1. New Scientist, 26 mai, s 4-5, 2001 2. Prenatal Ultrasound and Postmortem Findings, Christina Vogt Isaksen, NTNU Trondheim 3. The Sciences, July/August, s 34-38, 1999 4. The Lancet, vol 354, s 1795, 2000 5. Your Bionic Future, Scientific American Presents 6. JAMA, vol 282, s 1819-1825, 1999 7. Science, 28 april, vol 288, s 669-672, 2000 8. New Scientist, 23 Oktober, s 3 og s 4-5, 2000 9. New Scientist, 6 May, s 18-19, 2000 10. Tidsskrift Nor Lægeforening nr 9, s 1072-1073, 2000 11. Aftenposten, kronikk mandag 1 november, 1999 12. Bruk av ultralyd i svangerskapet av Jordmor Bente Simensen, Nasjonalt Senter for Fostermedisin, Trondheim

Empowerment

Det handler om å vite hva du vil og klare å gjennomføre det. Å få makt over eget liv. Uavhengig av nasjonalitet og kjønn, alle trenger vi empowerment.

Hanne S Finstad

1994: Tahirah Iqbal hadde vært ti år i Norge. Hun var 23 år, hadde tre barn, men ingen norske venner og snakket ikke norsk. Hun traff ingen andre mennesker enn sin pakistanske storfamile.

2000: Tahirah holder foredrag på engelsk for 1600 mennesker på en verdenskongress om familieterapi. Hun får stor applaus. Noen måneder senere får 200 norske sykepleiere gleden av å høre henne, nå på nærmest flytende norsk. Tahirah har mye på hjertet og deler gjerne sine erfaringene med andre. Ved Primærmedisinsk verksted, “PMV” har Tahirah fått hjelp til å komme ut av isolasjonen og ta styring over eget liv. Nå viser hun andre den samme veien gjennom empowerment.

Norsk kultur

– Jeg var faktisk den første som kom hit til PMV da det åpnet i 1994, forteller Tahirah.

– Gjennom et intervju på helsestasjonen fikk jeg tilbud om å bli med i en studiegruppe for innvandrerkvinner, og ble veldig interessert. Jeg hadde så lyst til å treffe nye mennesker og lære om norsk kultur. Så fast bestemt var jeg på å undersøke saken nærmere at jeg ikke en gang spurte mannen min om lov. Jeg bare dro. På PMV møtte jeg fire andre kvinner og vi avtalte å møtes på nytt for å diskutere helse og ernæring. Vi diskuterte alt fra E-stoffer til fettinnholdet i melk, og jeg forstod f. eks. raskt at vi burde begynne med lettmelk hjemme. Derfor sa jeg til mannen min at fra nå av vil jeg begynne å handle inn mat. Men da jeg kom tilbake med lettmelk sa han at jeg hadde kjøpt feil melk og ville ikke ha den. Barne begynte derimot å drikke lettmelk, og jeg vet ikke helt når han ble “omvendt”, men i dag drikker han også lettmelk, sier Tahirah og ler.

Å lære norsk

– Etterhvert opplevde jeg at dette var et sted jeg fikk møte nye mennesker og lære nye ting, fortsetter Tahirah. Vi diskuterte helsespørsmål og ga hverandre råd, kvinner i alle aldre, fra 19 til 70 år. Ekstra betryggende var det at lederen for senteret, Arild Aambø, er lege. Han forstod våre bekymringer. Da vi hadde vår første helseopplysningsgruppe, begynte vi å snakke om smerter i kroppen og skulle lære avslapningsøvelser. Men det var umulig med barn løpende rundt. Samtidig var det for dyrt med barnepass. Da spurte Arild oss om hva vi kunne gjøre for å tjene penger. Vår første tanke var: Vi kan da ingenting. Vi kan bare lage mat og passe barn. Til vår store overraskelse sa Arild: “Ja, da lager vi kokekurs”. Så vi satte igang med å veie og måle ingredienser og skrev ned oppskriftene. Samtidig forsøkte vi å lage maten litt sunnere, med mindre fett enn vi pleide. Vi reduserte også litt på krydderet slik at norske ganer ikke skulle få sjokk. På det første kokekurset inviterte vi inn fagfolk fra hele bydelen. Plutselig skulle jeg forklare en dame fra barnevernet hvordan vi bruker krydder. Det var vanskelig, men til min store glede merket jeg at hun etterhvert forstod meg. Da kom Arild forbi og sa: “Tahirah, du snakker norsk”! Vi var utrolig glade da vi gikk hjem fra kurset. Tenk at vi kunne lære bort noe, at vi kunne noe!

Babymassasje

Så begynte vi å spørre oss selv: Hva mer kan vi? Men mente at mer enn å lage mat kan vi ikke. Da sa Arild til meg: “Tahirah, hva gjør du i løpet av en dag”? Jeg begynte å fortelle: “Klokka sju står jeg opp og gir mat til mannen min før jeg masserer babyen min”. – Vent litt, sa Arild. – Hva er det du gjør etter at du har laget mat til mannen din? Hvorfor masserer du babyen din? Han hadde masse spørsmål. Jeg forklarte at vi gjør det for å øke blodsirkulasjonen, for at musklene skal slappe av, for at babyen skal sove bedre og ikke få kolikk. Det endte med at vi sammen med en norsk fysioterapeut laget en rapport om babymassasje. Nå lærer vi bort babymassasje på helsestasjonen på Tøyen, Vålerenga og Grønland til norske mødre. Det inspirerte oss til å tenke på hva mer vi kunne. Det ble laget en urtegruppe som viser hvordan vi bruker urter som medisin. Vi har også diskutert bekkenløsning etter fødsel, for kvinner som har født i Pakistan har ikke det problemet. Vi tror årsaken er at i Pakistan presser jordmoren sammen bekkenet på den som har født i tillegg til å gi en spesiell barselmassasje. Nå har vi laget en video av den massasjen, for vi fant en pakistansk jordmor som kunne metoden. Massasjen virker, det fikk jeg selv gleden av å oppleve da jeg fikk mitt fjerde barn.

Blomstrende kreativitet

Nå er det som om det dukker opp nye ideer om hva vi kan gjøre hver eneste dag. Jeg jobber blant annet med et prosjekt som heter ” Ut av isolasjon”. Der oppsøker jeg pakistanske familier hvor kvinnene ikke får lov til å komme ut eller har problemer med ekteskapet. Andre har fått problemer med barnevernet eller sosialkontoret. Da går jeg på hjemmebesøk og forteller kvinnene om hvilke rettigheter de har. Hvis de vil, henter jeg dem hit til senteret for å være med i en gruppe eller få litt informasjon. Mange vet heller ikke hvilke rettigheter de har som muslimske kvinner. De kan ikke koranen. Mennene nekter dem å gå ut, og tar i stedet selv på seg all jobben med å handle mat, klær og møte opp på skolen. Men mennene blir ikke sinte på meg når jeg kontakter konene deres. De er også slitne av denne ordningen etter å hatt ansvar for alt som foregår utenfor hjemmet i årevis. Men når de har stengt kona inne i to år, er det ikke bare å angre og si at nå kan du gå ut allikevel. Begge trenger hjelp for å finne en ny ordning. I denne prosessen er jeg nøye på å jobbe sammen med mennene og aldri gå bak deres rygg. Jeg forteller dem hva vi har tenkt å gjøre, om senteret her og de får tilbud om å møte opp når som helst. Og hvis de vil ha referat fra gruppene, så får de det. Jeg har hatt mange menn som kommer hit med konen sin, og overlevere henne til meg. Da er hun mitt ansvar til mannen kommer og henter henne.

Kulturtolk

Jeg jobber også som tolk og kulturformidler når pakistanske familier får problemer med f. eks. barnevernet. Mange innvandrere er redde for barnevernet. Jeg hadde min første sak med barnevernet i 1996. Da stod jeg lenge utenfor og grudde meg før jeg gikk inn. Jeg tenkte at her må jeg være veldig forsiktig, men oppdaget til min store overraskelse at der fantes veldig hyggelige mennesker. Etterhvert har jeg oppdaget at mange saker blir satt i gang fordi partene ikke forstår hverandre.

Tahirah sitter engasjert foran meg mens hun forteller. Nervøsiteten over å snakke med KK, forsvant ganske raskt. Til slutt spør jeg: “Har du noe spesielt på hjertet som du vil si til norske kvinner”? Det blir stille. Tahirah ser ned. Etter å ha tenkt seg om sier hun stille: Kvinnene her forteller meg mye, og jeg merket at mange har det samme ønsket. De vil ha en bedre forståelse av norsk kultur. Nå har vi tatt et steg og håper at norske kvinner vil gjøre det samme.

Vil du vite mer om babymassasje, pakistansk barselmassasje, kokekurs og bruk av urter kan du kontakte Primærmedisinsk verksted på: 23 06 03 80

Hva er empowerment?

– På mange måter er vel empowerment gammel visdom i moderne drakt, forteller Gro Magnussen, sosiolog og ansatt ved Primærmedisinsk verksted.

– For empowerment handler om å ta i bruk de ressursene vi har oss selv. Noen kaller det myndiggjøring, maktmobilisering. Da mener de ikke makt over noe, men makt til noe. Makt til å sette ord på sine ønsker for deretter å gjennomføre dem. For alle mennesker har ressurser. De naturlige hjelperene her på senteret trenger ikke å lese bøker for å forstå empowerment. Mange kvinner i utviklingsland har også forstått at dette er måten å jobbe på. Nylig var tre av hjelperne våre på en konferanse i Tanzania om omskjæring. Der oppdaget de til sin store glede at folk fra hele Afrika jobbet slik som dem. De forteller ikke folk hva de skal gjøre. I stedet stiller de spørsmål og forsøker å få folk til å tenke igjennom hvilke tanker de har om omskjæring. De må selv oppdage at tradisjonen ikke er riktig.

– Empowerment angår også norske kvinner. Det opplevde jeg selv da jeg skrev hovedfagsoppgaven min i sosiologi. Jeg lærte meg å ta et skritt omgangen, i mitt eget tempo. Ikke slik jeg ofte hadde gjort før, hoppe for høyt eller langt slik at jeg mistet noe på veien. Gro intervjuet 11 innvandrerkvinner som var brukere av Primærmedisinsk verksted til hovedfagsoppgaven sin. En viktig ting jeg lærte av dette arbeidet var hvordan små detaljer har utrolig mye å si i enkeltmenneskers liv, forteller Gro videre. Mange av kvinnene fortalte at de hadde gått fra 1 til 10 på en skala av livskvalitet, etter å ha deltatt i prosjektene. De hadde mistet all selvtillit i møtet med det norske samfunnet, og savnet en møteplass utenfor kjernefamilien og moskeen. I Pakistan er det ingen som krever at de skal følge opp barna sine på skolen og delta i samfunnet, mens her i Norge er det skamfullt å ikke ha noe med den sfæren å gjøre. Men mange av disse kvinnene er analfabeter, og må få tilbake troen på seg selv før de tør og møte samfunnet og følge opp barna på skolen. Her på PMV blir de møtt, hørt og sett på som en ressurs. De får selvtillit og tro på at de kan mer. Uten selvtillit er det utrolig vanskelig om ikke umulig å ta i mot ny kunnskap.

Jeg tror vi hadde fått et veldig flott samfunn hvis empowermentfilosofien hadde blitt mer brukt. Jeg tror alle mennesker, og kanskje spesielt kvinner, kan ha nytte av empowerment til å utvikle seg selv. For mange kvinner trenger å styrke selvtilliten sin. I det personlige livet er det viktig å lete etter de ressursene en har, finne løsninger i stedet for å fokusere på problemer. For at f. eks. flere kvinner skal bli ledere, må de ha selvtillit. Selvtilliten må sitte dypt inne, avslutter Gro.

Primærmedisinsk Verksted- senter for helse, dialog og utvikling Primærmedisinsk verksted (PMV) drives av Kirkens Bymisjon med støtte fra Bydel 6, Gamle Oslo. Senteret er et viktig møtested for pakistanske og somaliske kvinner, men har og etablert kontakt med menn. Gjennom dialog og samarbeid avgjør brukerne hva som skal foregå ved senteret. I år pågår følgende aktiviteter :

Sygruppe
Undervisning i babymassasje på helsestasjon
Arrangering av kokekurs på senterets kjøkken
Leksehjelp for ungdommer
Diskusjonsgruppe for ungdommer om tvangsekteskap
Diskusjonsgruppe for ungdommer om kjønnslemlestelse
Norskundervisning
Urdugruppe
Prosjekt som forsøker å hjelpe innvandrerkvinner ut av isolasjon

Senteret samarbeider blant annet med helseinstitusjoner, leger, Oslo krisesenter, Oslo Kretsfengsel, Konfliktrådet, og den pakistanske organisasjonen Minhaj og Norsk Somalisk. I år 2000 ble det arrangert 400 gruppemøter ved senteret. Dette året fikk også 50 familier hjelp fra PMV etter å ha blitt henvist av sykehus, psykiatrien, barnevern, krisesenter eller helsestasjon. Arbeidet har stor verdi i å forebygge ungdomskriminalitet. For å opprettholde dagens aktivitetsnivå trenger PMV 4 millioner kroner per år. På budsjettet for 2001 står det bare 2.3 millioner kroner.

Homo aquaticus

Menneskehjernen skiller seg dramatisk fra alle andre hjerner på denne kloden. Vår kjærlighet til havet var kanskje starten på det hele. For fisk og annen sjømat har vært med på å forme den fantastiske innretningen vi har mellom ørene viser ny forskning.

Hanne S. Finstad

Perledykkere og kanalsvømmere er levende bevis for vi kan svømme utrolig langt og dykke veldig dypt, hvis vi vil. Faktisk har vi så mye til felles med pattedyr som lever i vannet at noen mener vi burde kalle oss Homo aquatiqus. Vi er jo den eneste ”nakne apen”. I likhet med seler, delfiner og hvaler har vi lite hår på kroppen. Som nyfødte er vi nesten skapt til et liv i vann med et tykt isolerende fettlag på kroppen og evne til å både flyte og svømme. Vi har 10 ganger flere fettceller enn våre nærmeste slektninger, de store apene. Mye av fettet er festet til huden akkurat som hos delfiner, seler og flodhester. Og i likhet med dykkende pattedyr kan også vi kontrollere pusten vår. Får vi hodet under vann, sørger en dykkerrefleks for at pulsen synker og at vi ikke svelger vann.

Fantastisk hjerne

For å gjøre oss til den intelligente skapningen vi er, bruker hjernen 20% av energien vår. Mellom hjernecellene går millioner av beskjeder hvert eneste sekund. To fettsyrere som kalles DHA og AA hjelper hjernecellene til å jobbe lynraskt. Derfor klarer f. eks. du å sette bokstaver sammen til ord med mening akkurat nå. Selv om det er dagligdags for deg, er du det eneste dyret på planeten med en hjerne som klarer akkurat det. Men hvordan har vi fått denne fantastiske datamaskinen i hodet? Svaret finnes kanskje i vannkanten, på den smale stripen mellom hav og land. Allerede for 125 000 år siden levde mennesker av vår slekt, Homo sapiens langs kysten av Afrika og rundt Rødehavet. Og de var ikke de første.

Vannapen

Det hele begynte antageligvis for rundt 2 millioner år siden, kanskje enda tidligere. Da flyttet noen av våre fjerne formødre ut av jungelen og bosatte seg i nærheten av vann og hav. Der fant de rikelig med skjell, krabber og fisk og slapp å krangle med kjøttetende villdyr i jungelen om maten. For ikke å snakke om hvem som skulle være maten! For rundt 1.8 millioner år siden så mennesketypen Homo erectus dagens lys. Den var den smarteste så langt og utviklet økser og andre steinredskaper. Snart ble Afrika for lite, og Homo erectus la ut på vandring. Eller var de så tilpasset et liv i vannet at de svømte mye av veien? I Spania har vi funnet spor etter Homo erectus som er 1.5 millioner år gamle. Det er ikke umulig å tenke seg at de svømte de 5 kilometerne over Gibraltarstredet. Kanskje utviklet også Homo erectus en form for båter. Det er nemlig funnet 900 000 år gamle spor etter disse menneskene på en øy som nå ligger under vann i nærheten av Bali. Den gangen lå øya så langt fra fastlandet at det er vanskelig å forestille seg at de kom dit ved å svømme.

Fiskefett i hjernen

Matfatet til fortidens mennesker ble mye mer innholdsrikt etter at de flyttet til vannkanten. Plutselig fikk de i seg omega-3 fettsyren DHA som finnes i sjømat i tillegg til fettsyren AA som det er mye av i landmat. Og akkurat det tror forskerne er den viktigste grunnen til at vi etterhvert fikk flere hjerneceller. For alle dyrehjerner viser seg å inneholde samme andel av disse to fettsyrene, og andre fettstoffer kan ikke erstatte dem. Derfor tror forskerne størrelsen på hjernen hele tiden har vært avhengig av AA- og DHA-innholdet i kosten. I dag ligger vår hjerne på en klar førsteplass på jorda med sine 1.3 kilo som utgjør 2% av kroppsmassen. Delfiner, kommer på andreplass med en hjerne som utgjør 1% av kroppsvekten. Mens hjernen til en av våre nærmeste slektninger, sjimpansen, veier derimot bare 450 gram, og gorillaen er enda ”dummere”.

Spis fisk

Vi moderne mennesker kan leve et helt liv uten å fiske. Mange lever også uten å spise fisk eller fiskefettsyrer. Akkurat det er antageligvis grunnen til at vi har mange velstandssykdommer. På slutten av 70-tallet ble det oppdaget at eskimoer som levde på tradisjonell kost, hadde mye mindre hjertekarsykdommer, kreft og andre plager enn dansker. En lignende forskjell kommer frem når helsa til amerikanere og sushu-elskende japanere ble sammenlignet. Hva har så japanere og eskimoer til felles? Jo de spiser store mengder havmat. Mat full av fiskefettsyrer. Men ny forskning viser at fiskefettsyrer er like viktige for oss mennesker som vitaminer og mineraler. Med omega-3 fettsyrer strømmer blodet lettere, hjertet får det bedre og leddene blir smidige. Fettsyrene beskytter kanskje også mot depresjoner og får hodet til å fungere optimalt. Behovet kommer til syne allerede i fosterlivet. Morkaka inneholder nemlig et protein som sørger for at DHA blir fraktet fra mor til foster. Og etter fødselen er morsmelken stappfull av omega-3. Noen forskere tror faktisk at babyer som ikke får i seg nok av disse fettsyrene ikke blir riktig så smarte som de kunne ha blitt. Uansett bør vi ta med oss kunnskapen om Homo aquatiqus inn i vår moderne hverdag.

Kampen om kroppen må ut i lyset

Fascistoide uttalelser og fordekte holdninger preger kirkens kamp om den homofile kroppen, ifølge forsker Jostein Børtnes. – Hva de mener om homofile blir sagt i klartekst, og på en fordømmende måte. Men forestillingene som ligger bak er vanskelige å få øye på, sier Børtnes. Nå vil han ha de ut i lyset.

Håkon Høydal

Kampen om hvem som skal få bestemme over kroppen, er i dag total. Kirken, som tidligere hadde full kontroll, er i dag bare én av deltagerne, og de sloss ikke bare for sin egen kropp, men for å få bestemme over andres kropper. Blant annet den homofile.

– Kirkens homofilidebatt er kampen om hvem som skal ha rett til å definere normaliteten – kroppens normalitet. Kirken har alltid vært militant når det gjelder det vi i dag kaller homofili, og er det fremdeles, selv om grunnlaget for våre vurderinger om hva seksualitet og kropp er – hva identitet er – er helt andre enn dem man hadde i tidlig kristen tid. Kirkens intense arbeid for å motarbeide og samtidig frelse de homofile, henger sammen med en middelaldersk og ingen moderne oppfatning av hva det betyr å identifisere seg som homofil, sier Jostein Børtnes, professor ved Universitetet i Bergen ved institutt for klassisk, russisk og religionsvitenskap. Han deltar i forskningsprosjektet “Kroppen” hvor han studerer kirkens kamp om den homofile kroppen.

– Vi studerer hva slags kroppsforestillinger de har, de som kjemper om kroppen vår. Kirkens kroppsoppfatning har utgangspunkt i gamle, nesten arkaiske oppfatninger, sier han.

Hva er homofil praksis?

Det største problemet i homofiledebatten er i følge Børtnes de skjulte holdningene som aldri sies, men som ligger under mange uttalelser.

– Det er vanskelig å se hvordan homofilimotstanderne innen kirken egentlig forestiller seg homofile. Hva de tenker om homofile blir ofte sagt i klartekst, og på en veldig fordømmende måte, både fra legfolk og presteskapet. Men forestillingene som er grunnlaget for meningene, er vanskelig å få øye på. Hva forestiller de seg for eksempel når de snakker om homofil praksis? Hva er det som gjør at de har et så fordømmende forhold til dette begrepet? Det skulle vært interessant å få høre i klare ordelag om hva som ligger under. Begrepet ”homofil praksis” brukes i dag udefinert, men impliserer helt klart analsex.

– Så det er dette ene som er utilgivelig?

– Ja, og som de frykter. Jeg vet ikke hvorfor man skulle frykte det, men man må jo lure på om det er det som ligger under begrepet “homofil praksis”, som aldri blir definert. Homofil praksis kan imidlertid være så mye, som for eksempel avholdenhet. Hele uttrykket homofil praksis inneholder et spektrum av muligheter. For homofile er kjærligheten det viktigste, akkurat slik det er for heteroseksuelle. Det syns jeg kirkens homomotstandere skulle tenke på. Det det dreier seg om, er retten til å elske en annen, sier Børtnes.

Fascistoid

– En av de frykteligste uttalelser som har kommet under kirkens kamp om kroppen, er fra biskop Skjevesland i Kristiansand. Han uttalte offentlig at homofili er en grunnskade på skaperverket. Det er utrolig fordømmende, men egentlig sier det ikke noe som helst, annet enn at han bruker en retorikk som vi kjenner igjen fra nazistenes angrep på jødene. Vi ser hvor hans retorikk bærer hen, og det er nifst. Det er en fascistoid retorikk, sier professoren. Hva er årsaken til kirkens homofobi? Børtnes tror det kan ligge i mannens redsel for seg selv.

– Kirken har alltid vært en mannsdominert kultur. Den er et homososialt mannssamfunn hvor kvinner normalt holdes ute og hvor det sikkert finnes mye fordekt homofili. Homoerotikken har alltid ligget latent og vært en del av den kristne tradisjon. Du finner den i brevveksling mellom munker, og i St. Bernhards vennskapsbegrep. Han elsket sine venner og hadde ikke behov for kvinner i det hele tatt. Det var en åndelig erotikk, hvor noe av forutsetningen var at man behersket kroppens begjær.

Det ustyrlige lem

Kirkens problematiske syn på kroppen startet som så mye annet hos Augustin.

– Hos Augustin finner vi hele tiden en kamp mot kroppslig begjær. Hos ham setter menneskets åndelige evner alt inn på å kontrollere begjær som sult, sinne og sex. Problemet var – og er – at det mannlige kjønnslem ikke lar seg kontrollere av viljen. Ereksjonen kommer selv om viljen stritter imot. Dette ble det store problem for Augustin, og har egentlig vært det for kirken helt siden da, forteller Børtnes.

– Tror du mange i kirken er imot homofili fordi kirken selv er et homososialt samfunn?

– Det er en av tesene vi arbeider med i forskningsprosjektet ”Kampen om kroppen”. Kirkens menn føler seg truet, de må selv representere normaliteten, for det er normaliteten som har retten på sin side. Kampen mot kvinnelige prester viste noe av det samme, for her var kvinnene en trussel mot et mannsdominert makthierarki.

Retten til å leve

– Er det ikke viktig for et samfunn å ha avgrensinger? Hvis kirken omfatter hva som helst, blir den ikke da tom og meningsløs?

– Det kristne budskap er rettet til hvem som helst. Ingen har på samme måte som Jesus vært de marginalisertes frelser. Dette dreier seg om er retten til å leve livet, og kanskje lenger, med en du elsker. Alt dette snakket om homofil praksis skaper underlige forestillinger om en overdrevet seksuell utfoldelse. Det er en form for moderne myteskaping.

– En forsker hevder at ungdom ikke synes det er så viktig hva slags kjønn du har sex med, så lenge du ønsker å ha sex med vedkommende. Hvis dette er i ferd med å bli oppfatningen blant mennesker, hvordan skal kirken overleve i framtiden hvis den opprettholder tanker om kropp og sex som ingen lenger har?

– Kirken har alltid kommet etter. Først brente de Guiordano Bruno fordi han hadde et vitenskapelig verdensbilde, deretter ble de tvunget til å overta samme verdensbilde bare få år etter. Nå ber paven flere menneskegrupper om unnskyldning for måten kirken har behandlet dem på gjennom flere århundrer. Den norske kirken gjør det samme. Samtidig fortsetter de å fordømme de homofile. Vi kan lure på hvor lenge det vil gå før de ber de homofile om unnskyldning. Det pleier jo å ta noen hundre år, så verken du eller jeg vil oppleve det, sier han med et lite smil.

Den store kampen

Kirken er bare en av mange aktører som sloss om kroppen din. Aldri før har kampen vært så hard, og aldri før har mennesket hatt så stor frihet, kombinert med et så enormt identitetspress fra alle kanter.

– Hvorfor er det viktig å være blant de som kontrollerer kroppen?

– Seksualiteten er fundamental i menneskelivet. Den er viktig for identiteten. Det kjempes om kroppen på ulike arenaer: Media og reklame kjemper om kroppen vår, kirken og legestanden vil definere for oss hva som er en normal kropp, sydenreisene vil at vi skal ha en brun og fin kropp. Vi har et veldig press fra ulike interessefelt, og de aller fleste vil vi skal bruke masse penger på å holde kroppen ung og tiltrekkende, forteller Børtnes.

Tidligere hadde kirken all makt når det gjaldt å definere kroppen. Da kirkens totale makt over kroppen forsvant, oppstod det et tomrom hvor andre trengte inn.

– Kirken ble først fortrengt av legene. De har hatt en veldig sterk innflytelse på normaliteten. Deretter ble det åndelige sekularisert. Tidligere var ikke samfunnet individualisert som i dag. Nå har vi en enestående situasjon: Vi er så uavhengige andre mennesker at vi kan innrette våre liv slik vi selv lyster. Dette var kun foreholdt overklassen tidligere, forteller Børtnes.

– Allikevel er det ikke vi selv som bestemmer over kroppen eller definerer vår egen seksualitet?

– Nei, den enkelte er blitt så fristilt fra tradisjonelle kulturer at man kan bli et bytte for moderne instanser som vil bemektige seg den enkeltes kropp. Det er så mange mennesker som setter pris på sin uavhengighet, men som samtidig søker en tilhørighet et sted. Derfor er kampen om kroppen spesielt intens i dag, avslutter han.

Fremtiden flyr

…og webårene raser av gårde – inn i genetikkens århundre. Men det gjør ikke noe, for vi mennesker skal leve evig i intimt samspill med dyr og maskiner! Eller…?

Rita Westvik 2000

Dolly, den klonede sauen vi hørte om i urtiden, har fått klonet selskap blant grisene, bl.a. for at vi mennesker lettere skal kunne forsyne oss av deres organer for å utbedre våre forgjengelige kropper. Det jeg husker best fra grisehistorien er at en av dem fikk navnet Dotcom. “Metusalemkalvene” hevdes å være beviset på at genforskerne har funnet selveste ungdomskilden. De har celler som eldes saktere enn hos “vanlige” kalver, og har fått blomstrende navn som Lily, Crocus og Rose.

Spørsmålet er: Gir denne genforskningen like blomstrende perspektiver for oss som art? Øyner vi store fremskritt? Fryktelige katastrofer? Mennesket som Gud? Vil det vi oppfatter som selve det menneskelige i oss bli truet – eller utviklet?

Nå meldes det at sterile kvinner kan få sitt arveanlegg overført til en annen kvinnes egge”skall”, slik at den nyfødte rent fysiologisk vil ha to mødre. Men om det blir barn av dette, kommer an på om det fins en sædcelle som klarer å befrukte dette tomødrede egget. Da må forskerne til Brasil, for der er det mindre restriksjoner på forskning på menneskeegg. Dersom den sterile ikke vil bære frem barnet selv, kan hun hyre en surrogatmor, så har vi et tremødret avkom..?

Den forrige helseministeren i “verdiregjeringen” tillot nedfrysing av menneskeegg for mulig senere befruktning. Kunnskapen om stamcellene gir oss uante og uvante perspektiver. Nancy Kress skriver i sin bok “Sleepless” om en person som ikke trenger søvn, som er langt mer intelligent enn gjennomsnittet og resistent mot en rekke sykdommer. Er det “bare” scifi – eller peker det på mulige utviklingstrekk?

Vil vi få nye skiller mellom det genetisk modifiserte og det naturlig utviklede? Og hvor går den grensen? Er den ikke allerede i oppløsning? For ikke å snakke om de kommersielle perspektivene som ligger i dette området. Og da snakker vi om mer enn bare griseoppdrett til organtransplantasjon. For kort tid siden ble det f.eks. solgt en kommersielt klonet ku i Iowa, typen Champion Cow..

Min påstand er at det mest interessante med fremtiden ikke er hvordan teknologien blir, men hvordan vi som menneskeart utvikler oss, både biologisk og kulturelt. Teknologi er ikke bare et “redskap” på linje med en spade som vi anvender etter eget hode og hjerte, slik mange hevder. Det er et annet og mer vesentlig aspekt, nemlig: Mens vi utvikler teknologien, utvikler den oss.

Det som var science fiction i går, er avisstoff i dag. Mulighetene som eksisterer allerede nå byr på en rekke estiske dilemmaer som eksperter alene ikke bør eller kan finne svarene på. Kloning av mennesker og levealder på 200 år gir oss bilder av eldrebølgen og utfordringer for velferdssamfunnet som i det minste er uvante. Kjernefamilien er ikke hva den engang var, og dyrene kan bli våre venner på mer enn en måte – med teknologiens hjelp.

Fremtiden er over oss – og rundt oss og bak oss – på alle kanter. Futurama ønsker å være en bro mellom nåtid og fremtid ved å samle og presentere kunnskap og visjoner om utviklingens vei på ulike arenaer. Vår holdning er at fremtiden er uforutsigelig, men likevel påvirkelig. Våre valg og vår atferd skaper og former små og store sammenhenger. En liten endring kan skape store resultater. Det hver og en av oss gjør, har betydnig.

Fremtiden kan likevel ikke leveres som ferdig produkt over nettet. Futurama er et nettverk og et nettsted som er i støpeskjeen. Vi inviterer deg som klikker innom oss til å bidra med kunnskap, debatt og forslag til løsninger – i fellesskap.

Læring er ikke lenger noe man gjør unna i ungdommen mens man går på skole og studerer. I dag kan vi også lære mye av fremtiden hvis vi vil det og bruker ressurser på det. Selvlæring og selvorganisering på tvers av tradisjonelle disipliner er nødvendig for å begripe noe av kompleksiteten i den utviklingen vi er inne i.

Hvis vi som art er intelligent, er vi det på grunn av, og ikke på tross av, våre følelser, vår sårbarhet og vår smule galskap. Mennesket er på samme tid både et rasjonelt og et irrasjonelt vesen. Vår evne til å lære, erkjenne og handle kan øves opp på mange plan og på mange vis. Andre former for intelligens enn den som måles i boklig lærdom bør stimuleres – emosjonell, spirituell, kroppslig..slik at vi er bedre rustet til å ta valg – der vi er gitt valgmuligheter. Men evner vi som samfunn å strekke oss etter et noe lengre perspektiv enn dagen i dag? Morgendagen, kanskje ? Men da er vi der, altså i fremtiden… som flyr!

Mange er de historiene som vil beskrive oss mennesker i den transitt-og transformasjonsfasen vi er inne i nå. Telenormaskinen som kan gjenkjenne tale og snakke selv heter såvidt jeg husker Arne. Jeg håper at i det minste han lever evig, slik at det blir fortalt noen gode historier om oss også i fremtiden.

FUTURAMA vil være ett bidrag til å samle fremtidsrettet stoff og stimulere til debatt og åpen dialog.. En måte å synliggjøre mulige scenarier på kan være å fortelle historier om fremtiden. Det er DU som er eksperten på historien om ditt liv og din fremtid. Du er herved invitert til å delta!

Europeiske leker

20 europeiske land går nå sammen for å finne gener som øker risikoen for å få multippel sklerose. Hvis de lykkes, kan vi få en helt ny forståelse av sykdommen.

Hanne S. Finstad

Det norske GAMES-teamet er Hanne Flinstad Harbo (sittende), Frode Vartdal og Anne Spurkland ved Immunologisk Institutt på Rikshospitalet.
Det er ikke snakk om et nytt dataspill eller etternavnet til Olympic, men et lekende navn på et prosjekt for multippel sklerose-forskere fra hele Europa. Navnet GAMES står nemlig for: Genetisk Analyse av Multippel Sklerose i Europeiske Subpopulasjoner, og målet er å finne gener som er viktige for MS. Ved hjelp av hypermoderne teknologi skal 6000 små områder av arvestoffet vårt undersøkes av GAMES-”spillerne”. Aldri tidligere har så mange forskere samarbeidet om å undersøke så mange DNA-områder i håp om å løse MS-gåten. I bresjen for det hele står professor Alastair Compston ved Cambridge University i England. Med et vennlig vesen, engelsk høflighet og økonomisk støtte fra Wellcome Trust, har han klart det mesterstykket det er å få de mest forskjellige forskere til å samarbeide mot et felles mål.

Norsk GAMES-team

De norske GAMES-spillerne er Hanne Flinstad Harbo, Anne Spurkland og Frode Vartdal ved Immunologisk Institutt på Rikshospitalet. De har allerede i flere år studert gener som kan ha betydning for MS. Harbo har som en del av sitt doktorgradsprosjekt, vært med på å samle inn blodprøver fra ca 180 familier i Norden der to søsken har MS. I tillegg samler hun inn prøver fra MS-pasienter og deres foreldre. Mange av disse prøvene skal undersøkes i GAMES-studien. Harbo holder akkurat på å avslutte sin ”genjakt” i Cambridge. Når alle 20 land er ferdig med tilsvarende undersøkelser, begynner den mest spennende fasen av arbeidet. For da skal dataene samles i en felles database i Cambridge og analyseres samlet. Fordi databasen inneholder genetisk informasjon om mange tusen mennesker, er det god grunn til å tro at forskerne vil finne genområder som er viktige for MS. – GAMES er unikt både fordi så mange land er med og fordi så mange genområder skal undersøkes, forteller Harbo. – Derfor er det veldig morsomt å få lov til å representere Norge i disse ”lekene”.

Mikrosatellitter

De 6000 områdene som skal undersøkes kalles mikrosatellitter og ligger jevnt fordelt blant arvestoffets rundt 3 milliarder kjemiske bokstaver. Mikrosatellittene kan sammenlignes med teksten i enkle poplåter. Men i stedet for å gjenta ord som ”baby, baby, baby” inneholder de gjentatte sekvenser av DNA-bokstaver. Alle mennesker har sin helt personlige samling av satelitter i arvestoffet, og slike spesielle satelittmønstre kan ha en direkte sammenheng med hvilke gener vi er utstyrt med. En spesiell mikrosatellitt kan f. eks. ligge i nærheten av et eller flere gener som øker risikoen for å få multippel sklerose. Og akkurat det vil GAMES-spillerne utnytte. De planlegger å sammenligne satellittmønstrene til mennesker med MS med mønstrene til friske personer. Finner de at en eller flere mikrosatellittområder skiller seg ut i MS-gruppen, vil de undersøke nøye hvilke gener som finnes i akkurat dette området av arvestoffet.

Immunrelaterte gener

Øverst på lista over arveanlegg som er mistenkt for å gi MS, står gener som koder for proteiner med viktige oppgaver i immunforsvaret. For MS kjennetegnes ved at kroppen immunforsvar av en eller annen mystisk grunn begynner å angripe isolasjonen rundt nervetrådene, myelinet. Et område på kromosom 6 som kalles HLA består av en tett samling gener som har viktige oppgaver i immunforsvaret. Og forskning har vist at små variasjoner i noen av disse genene øker risikoen for å få MS. Hanne F. Harbo har i sitt skandinaviske pasientmateriale allerede studert gener i dette området. – Men arbeidet er langt fra enkelt og kjennes mange ganger som å lete etter en nål i en høystakk, forteller Harbo. – GAMES åpner opp for helt nye muligheter når det gjelder å finne de 5-10 genene som vi tror øker risikoen for å utvikle MS.

Hard skjebne

Multippel sklerose rammer som oftest mennesker i 20- eller 30-årene. I en fase av livet der utdanning og etablering av egen familie står sentralt, er det beintøft å få en livslang nevrologisk sykdom. Noe av det verste er usikkerheten omkring hvordan sykdommen vil utvikle seg over tid. Så mange som 30% kan leve videre uten store handikap. Andre blir hardere rammet, og 10-15% får alvorlige funksjonshemninger. For øyeblikket finnes ingen behandling av sykdommen, kun medisiner som kan lindre symptomene og kanskje bremse sykdomsutviklingen noe. Sykdommen angriper hjernen og ryggmargen ved å bryte ned isolasjonen rundt nervefibrene. Derved klarer ikke nervene å lede elektriske impulser, og informasjon mellom hjernen og sanseorganene blir forhindret.

Enestående mulighet

Bare 2 av 100 000 japanere får MS, mens europeere har langt større risiko for å få sykdommen. I Skandinavia blir 1 av 1000 personer rammet, og i Norge finnes mellom 5000-6000 mennesker med diagnosen MS. Hvis et nært familiemedlem får sykdommen, øker risikoen ytterligere. Søsken til MS-pasienter, har 2-3% risiko for å selv bli rammet. Og hvis en enegget tvilling har sykdommen, er det 25-30% risiko for at også den andre får MS. – Både søsken- og tvillingstudiene viser at gener har noe av skylden, forteller Harbo. – Men det som gjør arbeidet vanskelig er at det ikke er snakk om et gen, men at flere virker sammen. Enkeltvis klarer antagelig ikke disse genene å utløse sykdommen. I tillegg spiller miljøfaktorer inn. Derfor er det mange brikker som må legges i et stort og vanskelig puslespill før vi er kommet til bunns i hvorfor noen mennesker får MS. Genforskningen gir oss en enestående mulighet til å kartlegge viktige faktorer av betydning for MS. Fordi gener koder for proteiner, vil kunnskapen hjelpe oss til å finne ut hvilke proteiner i hjernen som er med på å utvikle sykdommen. Da kan vi få større muligheter til å utvikle nye og bedre behandlingsformer. Selv om mye arbeid gjenstår før vi er kommet så langt, er vi forsiktige optimister på MS pasientenes vegne. Nå som hele menneskets arvestoff er kartlagt, utvikler forskningen seg veldig raskt, avslutter Hanne F. Harbo

Fakta om mikrosatellitter:

Mikrosatellitter er gjentatte sekvenser av DNA-bokstaver i arvestoffet vårt. En mikrosatellitt kan f. eks. være sekvensen: GAGAGAGA
Hver gang en celle kopierer arvestoffet sitt, er det en viss sannsynlighet for at en satellittsekvens får eller mister noen repetisjoner. Så gjennom evolusjonen har det utviklet seg et stort mangfold av mikrosatellitter, og ingen mennesker har helt likt satellittmønster.
Derfor kan satellittmønstre brukes som genetiske fingeravtrykk og løse kriminalsaker og bestemme slektsskap. Men i motsetning til fingeravtrykk kan satellittmønstre også ha en direkte sammenheng med hvilke gener vi er utstyrt med.
Ved hjelp av DNA-kopieringsteknikken PCR, kan vi få frem mikrosatellittmønstre fra veldig små mengder DNA. Roten på et hårstrå eller noen få hudceller kan være nok.
Pattedyr og sosiale insekter som veps og bier ser ut til å ha spesielt mange mikrosatellitter i arvestoffet.
Menneskets arvestoff inneholder antagelig rundt 30 000 mikrosatellittsekvenser, men bare halvparten er kartlagt i dag.
Huntingtons sykdom skyldes et gen som inneholder en unormalt lang mikrosatellitt. Derved får proteinet som genet koder for, et overskudd av aminosyren glutamin, og resultatet blir at proteinet ikke fungerer som det skal.
Mer enn 12 sjeldne nevrologiske sykdommer som rammer mennesker, skyldes unormale mikrosatellitter.
Fordi disse sykdommene ikke rammer andre pattedyr, kan de være den prisen vi må betale for at vår art i løpet av noen 100 000 år klarte å utvikle den fantastiske hjernen vi har i dag. Mikrosatellittvarasjoner trenger nemlig ikke bare å virke negativt, men kan bidra til å utvikle genene og forbedre deres funksjon.

Kilder:

1. Scientific American, s 72-77, jan 1999

2. http://www.mrc-bsu.cam.ac.uk/MSgenetics/GAMES/

Kraften fra ingenting

De er kanskje både små og grå, men uhyre fascinerende. Ren tankekraft kan starte kroppens egne helbredelsesmekanismer og forandre livet ditt.

Hanne S Finstad

Er du medmenneskelig, sympatisk og entusiastisk er det ingen sak å lansere en ny form for alternativ medisin. Sørg bare for at behandlingen inkluderer fysisk kontakt og varer minst en halv time. Du bør også oppmuntre pasientene til å ta aktiv del i behandlingen og forstå hvordan sykdommen henger sammen med livet de lever. Fortell dem at kroppen har kraft til å helbrede, og la dem for all del grave dypt i lommene for å betale deg. Beskriver du i tillegg behandlingen med jordnære ord, iblandet litt energifelt, energiblokkeringer, meridianer, aurar og lignende, er du garantert suksess. Uten å jukse. For dine gode resultater skyldes en høyst reell, men allikevel mystisk kraft som også er akseptert av leger og forskere innen tradisjonell medisin, placebo effekten.

Placeboeffekten

MK-869 skulle bli den nye vidunderpillen mot depresjon. Virkestoffet hadde usedvanlig god effekt og ga nesten ingen pasienter bivirkningen som følger med mange andre antidepressiva, tap av seksuallivet. Så det var ikke rart at legemiddelfirmaet Merck hadde stor tro på fremtidig fortjeneste. Men det var før placeboeffekten ble tatt med i regnestykket. Da kom det frem at pasienter som hadde mottatt en juksepille også fikk det mye bedre. Faktisk nesten like bra som de som gikk på MK-869, og aksjekursen på Merck gikk ned med 5% på en dag. Det finnes rett og slett veldig sterke krefter i håpets biokjemi og troens nevrokjemi. Det er ikke så viktig hva vi tror virker, men at vi gjør det. En gjennomgang av 19 studier av antidepressiver viser at 75% av virkningen til disse pillene antagelig skyldes placebo. Selvfølgelig kan de siste 25% ha stor betydning for livskvaliteten til den enkelte pasient, men det er allikevel ingen tvil om at hjernen besitter en mektig kraft til selvhelbredelse. Effekten har vært kjent i medisinsk forskning i mange år.

Kiling og tall

Nå fatter stadig flere forskere interesse for placeboeffekten, og sjansen er stor for at de vil komme til bunns i mysteriet. For i dag er mer enn 50 000 av dem verden over opptatt av den fascinerende klumpen vi har under topplokket. Hjerneskannere (magnet resonans-maskin) gjør det mulig å studere hjerneaktiviteten uten at forsøkspersonene opplever ubehag. Det eneste som kreves er at de legger seg inn i en tunnel og konsentrerer seg om ulike oppgaver mens forskerne tar sine bilder. Eller som noen forsøkskaniner opplevde, å ligge i spenning å vente på om de ble kilt eller ikke. Akkurat de bildene ga en mulig forklaring på hvorfor vi kan begynne å le bare ved tanken på å bli kilt. For hjerneområdene som aktiveres når noen virkelig kiler oss, er de sammen som “skrus på” når en potensiell kiler nærmer seg. Hjernen bruker tidligere erfaring til å reagere raskt når den kommer opp i en lignende situasjon. Med samme metode har andre forskere oppdaget at vi har to områder i hjernen som styrer bearbeiding av tall. Det ene området er knyttet til våre språklige evner og er pinlig nøyaktig. Det andre området er uavhengig av språk og brukes til å finne ut sånn omtrent om et tall stemmer. Så får du en følelse av at et tall ikke er riktig uten å kunne sette ord på hvorfor, kan det være klokt å lytte til magefølelsen.

Sjelen i hjernen

Placeboeffekten er absolutt virkelig, forteller Kenneth Hugdahl, professor opptatt av hjernens funksjon ved Universitetet i Bergen. – Det er også fascinerende hvordan hjernen lar seg påvirke og endres av stimuli utenfra. Jeg tror alle mennesker har noe positivt å hente hvis de jobber aktivt for å bryte ned negative tankemønstre som gir stress og frustrasjon. Den dagen vi har oversikt over alle de elektrokjemiske impulsene som til enhver tid skjer mellom nervecellene, kan det også hende vi ender opp med å kartlegge vår egen sjel. For jeg tror sjelen er et resultat av en biologisk prosess og ikke eksisterer uten hjernen. Sjelen er kanskje det som gir oss bevissthet. Følesen av at vi lever og er en person. Hvor bevisstheten ligger i hjernen er faktisk et av de mest “hotte” spørsmålene blant oss hjerneforskere.

Hugdahl leder en forskergruppe som bruker en hjerneskanner, dvs en magnet resonans (MR)-maskin, til å finne ut hvilke områder som brukes når hjernen gjør forskjellige mentale oppgaver. Forskningsfeltet er nytt og Hugdahls gruppe har vært pionerer i Norge på få etablert metoden. Noen av forsøkene våre viser tydelig at menn og kvinner bruker hjernen forskjellig, forteller Hugdahl videre. – Vi ga menn og kvinner i oppgave å sammenligne to geometriske tredimensjonale figurer. De skulle finne ut om figurene var like, men bare plassert forskjellig i rommet. Begge kjønn løste oppgaven like godt. Menn så ut til å bruke et område i hjernen som tyder på en romlig tilnærming for å løse oppgaven. Men kvinnene aktiverte et område i fremre del av hjernen der språkfunksjonen sitter, akkurat som om de hadde en indre samtale med seg selv. Svenske forskere har i en lignende studie oppdaget at kvinner er dyktigere enn menn i å gjenkjenne ansikter. En egenskap som er viktig i visse jobber som f. eks. sikkerhetsbransjen som i dag hovedsakelig er dominert av menn. Jeg tror vi burde akseptere våre biologiske forskjeller og utnytte dem i stedet for å feie dem under teppet, avslutter Hurdahl.

Kilder:

1. New Scientist, 26 mai, s 34-37, 2001
2. Science, vol 284, s 238.240, 1999
3. New Scientist, 27 januar, s 23-26, 2001
4. Journal og Cognitive Neuroscience, vol 12, s 691, 2000
5. Science, vol 284, s. 928-929 og s. 970- 980, 7. mai 1999
6. New Scientist, 8 juli, 2000
7. Nature, vol 406, s 822-825, 2000
8. Science, vol 290, s 1113-1120, 2000
9. New Scientist, 3 July, s 26-30. 1999
10. New Scientist, 26 august, s 37-40, 2001
11. Nature, vol 410, s 296-298, 2001
12. New Scientist, 16 mai, s 15, 2001

Arbeid og demokrati som helsebringende faktorer

Framtidas arbeidsliv – Arbeidsliv og demokrati som helsebringende faktorer. Foredrag på norsk arbeidslivsforums medlemsmøte onsdag 16. februar 2000.

Erik F. Øverland

I dette foredraget er jeg blitt bedt om å komme med noen perspektiver på framtidig arbeid og arbeidsliv som kan sortere under overskriften ”Arbeidslivet som helsebringende faktor”. Jeg kommer til å konsentrere meg mer om det implisitte skiftet i innfallsvinkel som ligger i denne tittelen enn å gå særlig konkret inn på forholdet mellom arbeid og helse. Jeg må imidlertid også understreke at dette er mine personlige oppfatninger og at de ikke nødvendigvis er representative for ting som vil komme fram i prosjektet ”Norge2030”. I ”Norge2030” befinner vi oss i øyeblikket i en meget turbulent og kreativ fase der vi legger brikkene for sluttproduktet – en bok og en AAD-rapport. Disse skal være ferdige i september/oktober i år.

Hovedtittelen på Geir Riises og mitt foredrag legger en del føringer på valg av innfallsvinkel som både er interessant og utfordrende. For det første viser koplingen mellom arbeidsliv og utviklingen av en bedre helse til et aldri så lite vendepunkt i holdninger til arbeid generelt. Vi har jo hatt en lang tradisjon der arbeid i hovedsak blir assosiert med et nødvendig onde som på en eller flere måter bør unngås. Her oppleves arbeid som en vesentlig bestanddel av vår personlige pliktportefølje og som en kilde til en rekke lidelser – alt fra fysiske belastninger, risiki til stress og alvorlig negative psykososiale forhold. Selv om bildet sikkert er atskillig mer differensiert enn det en slik endimensjonal ”paradigme”endring skulle tilsi, er det likevel verd å merke seg de mer prinsipielle sidene ved det perspektivskiftet tittelen på Geir Riises og mitt innlegg signaliserer. Her fokuseres det på de positive sidene ved det å være i arbeid samtidig som det gis uttrykk for en generell positiv forventning når vi snakker om endringer i et framtidig arbeidsliv. For det annet demonstrerer tittelen hvor viktig det er å tenke muligheter framfor problemer, og, jeg vil legge til, framtidspotensial framfor fordums skjebnefellesskap. Arbeid blir ikke her oppfattet som et problem, men som en mulighet. Arbeid blir heller ikke betraktet som en ren utgiftspost, men blir sett på som en kilde til bedre helse. Dette er i tråd med den tenkning som i dag betrakter menneskelige arbeidskraft som intellektuell kapital, der menneskene er kunnskapsbærere og søyler i framtidas/og for så vidt nåtidas virksomhet. I dag skal det investeres i mennesker, i deres velbefinnende på arbeidsplassen og i deres evne og mulighet til å stadig lære nye og nødvendig ting for en dynamisk produksjons- og tjenesteyting.

Forfallsmytologi

Vi aner her et stille oppgjør med en, etter min mening, mer generell forfallsmytologisk og kritisk tradisjon innen samfunns- og arbeidslivsforskning og i arbeidslivspolitikken de siste 20-30 år. Noen av de mest grunnleggende kjennetegnene ved de vestlige industrisamfunn de siste decenniene er framveksten av en spesiell form for skeptisisme, som i sin ekstreme form, tar karakter av en metodologisk ambivalens til alt og alle. Lett spissformulert kan vi si at postmodernismens mange fasetter er en kjent eksponent for dette. Ulike kulturelle strømninger, framveksten av internett, kabel-TV og postpositivistisk samfunnsvitenskap er alle forhold som har revet sisteinstansene i forrige årtusen ned fra pidestallen og i visse sammenhenger skapt et utstrakt pessimistisk mønster i framtidsforventningene. Store deler av dagens og den nære fortids debatter om klimapolitikk, teknologiutvikling, velferdsproblematikk eller verdispørsmål, har så å si rendyrket dystopiene i sine forsøk på å ”vekke” den allmene befolkning til live for å redde jorden og menneskene fra katastrofen. Etter 68’ernes inntog, oljekrisa, Alvin Tofflers framtidssjokk diagnose tidlig på 70-tallet og institusjonaliseringen av bærekraftighetsretorikken, er en positiv diagnose av framtida så å si forsvunnet fra den intellektuelle dagsorden.

Men dette er bare en delvis sannhet. En slik utvikling påkaller også reaksjoner. På begynnelsen av det 21ende århundret framstår mennesket i et eksistensielt vakum, der ropet på nye veier ut av den rene skeptisisme og krisesentrerte tilstand så smått begynner å ta form. Ikke bare ropet selv, men også forsøket på å finne løsningen. Ikke bare har det tradisjonalistisk-religiøse verdensbildet og den tekno-økonomiske linearitetsoptimismen fått sine skudd for baugen, men også det tendensielt pessimistiske verdensbildet som har lagt seg ut med moderniteten og tradisjonen synes nå å møte veggen.

Spesielt er deler av dagens framtidsforskning et uttrykk for et tiltakende ønske om å overskride krisescenariotradisjonen og den dekonstruksjonsbaserte modell for samtidsdiagnose. Futuristveteranen Peter Schwartz (President GBN – Global Business Network) snakker om ‘The long Boom’ – menneskets nærmest ubegrensede muligheter til vekst og utvikling. Institutt for fremtidsforskning i København skriver bok om ”The Dream Society” – drømme- eller følelsessamfunnet. Joseph Coates&Co skriver om framtidas næringsliv under mottoet: “Business earns green from going green”, OEDC- International Futures Programme (IFP) påpeker at det i Kina fødes et nytt Japan hvert annet år, den danske forfatteren Morten Ågerup erklærer dommedagsprofetenes framtidspessimisme som ideologisk daukjøtt fra en etter hvert svunnen rød-grønn tidsalder.

Jeg skal ikke utdype dette noe nærmere her annet enn å vise at tittelen på foredraget føyer seg inn i én av mine kjæreste antakelser om arbeidslivet i framtida, nemlig den antakelse at vi nå begynner å bevege oss inn i framtidsoptimismens epoke, men da på en annen måte enn det kom til uttrykk på slutten av det 19’ende og på begynnelsen av det 20’århundret. Selv Karl Marx er nå tatt inn i varmen. Det finnes nær sagt ikke den handelsøkonom med respekt for seg selv som ikke trekker fram gamle ”Charlie” Marx’ tese om at arbeiderne bør tilrive seg eierskapet til produksjonsmidlene. Dagens opsjonsavtaler, framveksten av begreper som intellektuell kapital, kunnskapsmedarbeideren og en rekke andre forhold har gjort at det tradisjonelle arbeid-kapital forholdet langt på vei er i ferd med å forlates. Et lite poeng fra min egen personlige intellektuelle erfaringsverden som ytterligere kan underbygge slike synspunkter, men som går litt videre, er følgende anekdote:

For 15 –20 år siden arbeidet noen kolleger og jeg med reproduksjonsskjemalogikken i annet bindet av ”Das Kapital” av Karl Marx. I kapittel 20 og 21 beskrives en overgang fra den såkalte enkle reproduksjon til en utvidet reproduksjon basert på en sosialøkonomisk betraktning over hvorfor sammenbruddet i en makrøkonomisk modell som beskriver et enkelt reproduktivt likevektssamfunn er mulig. Modellen beskriver forholdet mellom såkalt konstant kapital, variabel kapital (menneskelig arbeidskraft) og den berømmelige merverdien. Konklusjonen av vår lesning ble at sammenbruddet i den enkle reproduksjonsmodellen var forårsaket av at man ikke tenkte på betydningen av å utvikle bruksverdien bak den variable kapitalen (les: den menneskelige arbeidskrafts kvalitet mhp ferdigheter, kunnskap og kreativitet). Det var ikke bare teknologien og de ”harde facts” qua bruksverdien bak den konstante kapital som var avgjørende for samfunnsutviklingen. Den variable kapitalen, eller den menneskelige faktor som det nå så populært heter, var i like stor grad avgjørende. Marx viste her at man med nødvendighet må tenke det kapitalistiske samfunn som et dynamisk vekstsamfunn, der utviklingen av den menneskelige faktor spiller en helt avgjørende rolle. Dette aktualiserer Marx i forhold til den pågående debatt om intellektuell kapital og Human Resources betydning i både virksomhetsstrategier, i regnskapssystemene og i utviklingen av arbeidslivet som sådan, på en måte som går utover de mer lettvinte trendanalytiske utsagnene om at ”Marx fikk rett” fordi mange arbeidstakere i dag også besitter opsjonsavtaler og større aksjeposter i de virksomheter de arbeider i.

Riise vil gå nærmere inn på det arbeidet NHO og arbeidsmiljøfondet har gjort på dette feltet mer konkret, mens jeg vil prøve å dra noen mer prinsipielle perspektiver på arbeid&helse i framtida, der også scenariotenkningens vesen kommer til uttrykk. Jeg vil bygge innlegget opp på tre påstander og et utgangspunkt i tre foreliggende framtidsorienterte studier i den norske offentlighet pr dags dato. Påstandene er:

1. Scenariotenkning og mulighetsorientering blir selv en viktig tenkemåte og arbeidsform i framtida.

2. Selv om overgangen mellom problemorientering og mulighetsorientering indikerer et skifte, bør vi ikke se dette som lineære endringer qua et paradigmeskifte mellom tilstand A og en tilstand B i utvikling i tid. Både sektorer, bransjer, geografi og sosiokulturelle forhold vil spille en sentral rolle mhp hvorvidt en slik mulighetsorientering vil dominere tenkesett og praksis. I god scenariotradisjon bør vi selvsagt være åpne for at arenaer der positiv tenkning og mulighetsorientering har vært vanlig vil kunne risikere å endre dette ettersom andre omstendigheter endrer seg. Simultanitet og mangfold bør være stikkord her.

3. Skal man se på forholdet mellom arbeidsliv og helse i et litt lengre perspektiv, la oss si 30 år, så kommer man ikke utenom sosiale, kulturelle og teknologiske konsekvenser av den nye store synergien mellom elektronikk og organisme. Dette utkrystalliseres allerede nå i et rotterace av forskning, produkt- og tjenesteutvikling på bio-genetikkens område. Påstanden min er da at dette muliggjør en overgang fra en ”gjør meg frisk”-holdning til en ”sørg for at jeg forblir sunn”-devise som typisk for helse- og omsorgssektoren generelt. Her kan vi tenke oss arbeidstakere med en ”personlig genprofil” der alle data om vedkommendes disposisjoner for sykdommer og andre genetisk/arvelig bestemte begrensninger og muligheter står dokumentert. Kunsten blir å være i stand til å forestille seg dillemmaer og utfordringer dette il gi for samfunns- og arbeidslivsorganisasjoner i framtida.

De studiene jeg vil ta utgangspunkt er:

1. KRDs NOU nr. 34, 1999; Nytt millennium – nytt arbeidsliv?, Arbeidslivsutvalget 2. Horisont21 – scenarier ved et nytt årtusen, Aschehoug 1999 3. Dream Society, Rolf Jensens framtidsvisjon fra Institutt for fremtidsforskning i København, Ervervsforlaget 1999

Påstander og perspektiver fra dette materialet vil bli integrert presentasjonen underveis.

GENERELLE BETRAKTNINGER RUNDT SCENARIOTENKNINGEN Delvis basert på erfaringer fra arbeidet med Norge2030.

Scenarioutvikling er mulighetsorientering i et nøtteskall. Hovedpoenget med scenarier er å bryte med enhver form for endimensjonalitet i forventningsmønstre. En samling scenarier er en samling ulike fortellinger om hvordan ting kan bli, der man forsøker å skissere opp et så bredt mulighetsrom som mulig. Gode scenarioprosjekter kan beskrives med følgende stikkord:

en øvelse i å tenke flerdimensjonalt, i å se flere mulige framtider – ikke én tenkelig – samtidig
et forsøk på å bryte med tradisjonelle forventningsmønstre ved å skape nye mentale kart&modeller
morsomt og utfordrende (Hard Fun)
vel så mye kompetansehevende og lærerikt for de som deltar som det er en konstruksjon av et bestemt resultat (selve scenariene)
å se litt lenger enn det som er vanlig – å lage bakgrunnsbilder som strategiske handlingsplaner i kortere tidsrom kan referere seg til
basert på dialogiske prinsipper, der egen erfaring og faglighet legges til grunn -> ingen ”meningsrepresentasjon”
er å ta systematisk høyde for det usannsynlige (selvoverskridelsens logikk)
å fortelle interessante historier – og å fortelle det selv
å involvere viktige aktører (eks. de som skal benytte/forholde seg til scenariene i ettertid) i prosessen på et tidlig tidspunkt
forskningsbasert, men ikke selv forskning i streng forstand
å skape en arena, der det er legitimt å sette ”framtida” på dagsorden

I gode scenarioprosjekter er scenariolæring og de prosessuelle gevinster vel så viktig som selve scenarioresultatet. I scenariolæringen benytter man scenarioutvikling som arbeidsform for å fremme organsiasjonsutvikling og læring, mens et scenariostudie mer har karakter av at et lukket team utvikler en scenariopublikasjon som etter ferdigstillelse presenteres for offentligheten. Utviklingen de siste år har gått i retning av stadig større veklegging av den prosessuelle scenariolæringsbiten. På den annen side har vi eksempler på scenarioprosjekter som har kommet fram med interessante diagnoser og begreper som har hatt stor betydning langt utover rekken av scenarioprosjektenes oppdragsgivere.

Et eksempel på dette er begrepet om ”det postindustrielle”. I og med at begrepet ”postindustrialisme” og dertil hørende alternative organisasjonsformer er et begrep denne forsamlingen er veldig fortrolig med, vil jeg kort nevne at begrepet om det postindustrielle først ble presentert på en mer omfattende måte i scenariostudien ”The year 2000. A Framework for speculation on the Next Thirty-Threee Years” av Herman Kahn og Anthony Wiener ved The Hudson Institute i 1967, etter at Daniel Bell hadde introdusert begrepet året tidligere i boka ”The Reforming of General Education”. ”The Year 2000”-studien ble gjennomført som et oppdrag for ’the Commission on the Year 2000’ i ’the American Academy of Arts and Sciences’. Formannen for denne komitéen var nettopp Daniel Bell. I boka blir dette lansert som et ny måte forstå de ”utviklede” samfunn på, der en liste over femten kjennetegn blir presentert.

Skal man drive god framtidsforskning i dag må man forsøke å tenke litt nytt i forhold til disse betraktningene. Detter er langtfra tilfelle i mange såkalte framtidsstudier i dag. De studiene jeg relaterer meg til i dag må også sies kun delvis å gå utover en såkalt ’postindustriell’ framtidsforventning. La meg kort gjengi noen av de viktigste og mest aktuelle punktene fra denne lista. Nummeret i parantes er nummereringen i forhold til orginallista:

 (1)Most economic activities are tertiary and quartiary (serviceoriented)  (3)Business firms no longer the major source of innovation  (6)”Effeciency” no longer primary  (7)Market place diminished role compared to public sector and ”social accounts”  (8)Widespread Cybernation  (9)”small world”  (11)Learning society  (12)Rapid improvement in educational institutions and techniques  (14)Erosion av ”national interest” values?  (15)Sensate, secular, humanist, perhaps self-indulgent criteria become central

I tillegg til dette er overskriften post-mass consumption society, dvs. det som kommer etter massekonsumets samfunn, samt organisatoriske endringer kjennetegnet av dehierarkisering, empowerment og individualisering. Som dere ser så er ikke dette langt fra de visjoner om framtida som preger mye av dagens debatt.

TRE STUDIER:

1. Colbjørnsenutvalget

I kapitlet om ”nye utfordringer i reguleringen av arbeidsmiljøet” (7.3) og utover legger utvalget vekt på at reguleringen av arbeidsmiljøet må være hensiktsmessig i forhold til de nye utfordringer som arbeidslivet stilles overfor. Hvilke utfordringer er så dette i følge utvalget?

Arbeidsmiljøloven (AML) er dårlig tilpasset dagens, og sannsynligvis framtidas arbeidsliv. Hvem er arbeidsmiljøloven til for? Og skal denne tilpasses de yrker og virksomheter som har store krav til fleksibilitet og særegen organIsering? (spenningsyrker, omsorg, hjemmearbeidere med mer)

Nye roller for arbeidsgivere og –takere i forhold til AML?

AMUs rolle?

Hvordan ser arbeidstidsordningene ut? Press på det tradisjonelle opplegget

Stillingsvern?

Til dette utvalgets arbeid er det mye å kommentere på, men hovedkommentaren må være at dette utvalgets arbeid har et for snevert perspektiv. Det positive her er den kritiske differensieringen av framtidsforventningene til ’empowerment’ og ’nettverksorganisering’. Mer nettverksorganisering kan føre til at arbeidsgiveransvaret og partsrelasjonene blir mer utydelige. Dette forutsetter også en viss grad av ”empowerment”, dvs. en prosjektdreven og nettverksdreven organisasjon der medarbeidere innen mer generelle fullmakter står fritt til å starte prosjekter og forfølge idéer. Tradisjonelle avdelings- og linjestrukturer spiller her en mindre rolle. På den annen side framheves også hvor viktig det er å tenke seg mulighetene for at det i forhold til visse oppgaver fremdeles vil og må være klassiske hierarkiske strukturer og omfattende kontroll- og pressrutiner. Dette kan være oppgaver som er lite attraktive og som rekrutterer lite motiverte arbeidere. I forhold til empowerment er det snarere snakk om et både-og enn et enten-eller.

Utvalget understreker betydningen av å tenke desentrale, flate prosjekt- og nettverksorganisasjoner i tillegg til ulike varianter av mer tradisjonelle hierarkiske strukturer med linje- og stabsfunksjoner, mer som et både-og enn som et enten-eller. Dette kunne ha borget for mer scenariotenkning, også i denne rapporten. Mye tilsier at flere av de utfordringene de drar opp i utvalget vil aksentueres ytterligere ettersom den nye e-økonomien skyter fart. Jeg tenker nå speiselt på endringer i AMLs nedslagfelt og betydning, nye arbeidsgiver- og –takerroller og på framtidige krav til fleksibilitet. Dette vil endevende en rekke av de institusjoner som Colbjørnsensutvalget tar for gitt. Selv om de problematiserer arbeidstaker og arbeidsgiverrollen går de ikke særlig langt. Man trenger ikke å tenke seg radikale forskjeller her som wildcards, nei, nettverkssamfunnet av selvstendige og ansvarlige individer som både er ansvarlig for egen inntjening og som er avhengig av medieprofilering for å få gjennomført sine ambisjoner kan føre til svært store konsekvenser for arbeidstaker- og -giverrollen. Her ligger det mye krutt!

2. Hva så med ECON-studien?

På mange måter har ECON-teamet bak scenarioprosjektet Horisont21 gjort en viktig jobb. De har også gjort en god jobb. Det foreligger ikke bare en bok, men også en rekke forskningspublikasjoner, avisartikler og konferanser. Det taler også til scenariogruppens fordel at de har våget å presentere tre framtidsoptimistiske scenarier. Tydelig inspirert av den amerikanske scenarioveteranen Peter Schwartz’ tese om ”The long Boom” (Schwartz, 1991,1998) tar de her et oppgjør med framtidspessimismen, og argumenterer med at Norge nå befinner seg i en særposisjon internasjonalt med hensyn på velstand og materiell rikdom. Som nevnt innledningsvis så har både scenariobransjen og samfunnsforskningen, i altfor stor grad tillatt en ukritisk dystopisk innfallsvinkel til det meste, de siste 25 år. Det er derfor interessant at scenariogruppen i Horisont21 bevisst har latt være å stirre seg blinde på klimakatastrofer, sammenbrudd i det globale IKT-nettverk eller nasjonalstatens skipbrudd.

Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette ikke kunne vært gjort annerledes. Scenarioutvikling appellerer til å tenke mangfold og nye muligheter. Dette gjelder også det metodiske. Det er derfor underlig at teamet har lagt seg så tett opp til det forrige store scenarioprosjektet i Norge – ”Scenarier 2000” fra 1987. Sett i forhold til dette prosjektet, har man verken eksperimentert nevneverdig med form, prosess eller format på publikasjonen. Det er også flere tematiske paralleller mellom disse to scenarioprosjektene. Et eksempel på dette er vektleggingen av den såkalte ”norske modellen”. Denne dannet som kjent også skjelettet for ”Scenarier 2000”. Er det noen endringer som kan sies å ha preget situasjonen de siste 13 årene må dette vel være framveksten av internett og en begynnende globalisering av våre liv. Det er en rimelig antagelse at begge disse forhold på lang sikt vil påvirke vår forestilling om en ”norsk modell” på avgjørende måter. Tidligere har Sverige, Danmark og delvis også Finland inngått i forestillingen om en nordisk modell basert på samme prinsipper som den norske, der et korporativt samarbeid mellom arbeidstaker- og -giverorganisasjoner, et fleksibelt avtaleverk og et mer eller mindre sentralisert forhandlingssystem utgjør de viktigste kjennetegn. Som kjent har Sverige, Danmark og Finland beveget seg vekk fra dette de siste år og tilpasset seg globale og internasjonale forhold i langt større grad enn det tilfellet er for Norge. Et annerledes Norge som i langt større grad er frigjort fra sin ”norske modell” og tilpasset globale omgivelser synes snarere å være på intensjonsstadiet enn på resultatsstadiet i boken.

En annen parallell til ”Scenarier 2000” er valget av antall scenarier. Scenariogruppen har valgt å lage tre scenarier (hvorfor ikke fire eller fem?), men redder seg fra den klassiske ’a good, a bad and something in between’-fella ved å påpeke at vi har å gjøre med tre positive og framtidsoptimistiske scenarier. Allikevel gir scenariene ”Skippertaket”, ”Mangfold” og ”Forvaltning” flere assosiasjoner til ”Scenarier 2000”s ”Fornyelse”, ”Omsorg” og ”Forvitring”. Særlige paralleller ser vi mellom ”Skippertaket” og ”Fornyelse”, og mellom ”Forvaltning” og ”Omsorg”. ”Skippertaket” er dessuten åpenbart Horisont21s pendant til Rune Slagstads utfordring i boka ”De nasjonale strateger”. Her skildres et samfunn preget av aktive nasjonale strategier basert på en nasjonal konsensus og bred enighet om diagnosen av hvilke utfordringer Norge står overfor. Dette muliggjør en bred nasjonal dugnad som svar på globaliseringens ubehagelige sider. Det er nettopp her koplingen til ”den norske modellen” er tydeligst. Ellers ser vi også paralleller mellom Horisont21s ”Forvaltning” og ”Scenarier 2000”s ”Omsorg”. I begge prioriteres helse og omsorg framfor utdanning og barnehager. Relasjonen til forvitringscenariet i ”Scenarier 2000” kommer tydeligst fram indirekte gjennom hovedbudskapet i både boken og i tilknyttede avisartikler: Det er gått veldig bra med Norge de siste 20 år, men dersom vi fortsetter med dette, så vil alt gå til helvete!

Deres betraktninger om framtidas arbeidsliv går lite utover et postindustrielt paradigme (jfr. Kahn&Wiener, 1967). Her snakkes det om at framtidens arbeidsliv vil preges av flate, desentrale nettverksorganisasjoner. ’Kompetansepass’, ’realkompetanse’, ’arbeidermakt’, ’hjernekapital’, ’lærende organisasjoner’ og en rekke andre honnørord fra nåtidas offentlige debatter dominerer framstillingen.

Til tross for dette inspirerer studien til refleksjon og videreførende ettertanke. Noen av de områder som inspirerer i en slik retning er vektleggingen av begrepet ”endringskompetanse” og forestillingen om et reformetterslep i offentlig sektor. Norge har medvindskompetanse, blir det hevdet, men ingen nevneverdig kompetanse på å takle stor motstand og kriser. Tesen på s. 25 om at ”vi skal være ualminnelig dyktige og heldige som nasjon om vi kan oppnå like stor suksess de neste tyve årene”, peker på betydningen av å ha både en felles relevant tolkning av omgivelsene, og en sterkt utviklet evne og vilje til å handle. Det understrekes dermed også at utviklingen framover i høyeste grad vil bli et politisk anliggende.

Påstanden om at ”politikken spiller en nøkkelrolle i endringsprosesser” bør imidlertid ledsages av spørsmålet om hvordan framtidige politiske handlingsvalg bør utformes for a) ikke å henfalle til tradisjonelle grenseflater mellom offentlig og privat sektor slik vi kjenner det fra 1950, -60 og –70 årene, og b) å utvikle et fokus på nye muligheter i utformingen av grenseflatene mellom politikk og næringsliv, der man ikke fortaper seg i en enten-eller logikk mellom ’det offentlige’ og ’det private’ som illusoriske enheter i en uforsonlig motsetning. Og det er nettopp på dette siste området man savner en utdyping. Tesen om et reformetterslep i offentlig sektor vekker unektelig assosiasjoner til en ensidig vektlegging på det ene momentet i en slik enten-eller dikotomi. I dag er vel situasjonen slik at det ikke bare er i offentlig sektor vi finner et reformetterslep. Et slikt etterslep er likeså aktuelt som diagnose for privat næringsvirksomhet i dette landet. La meg gi et par eksempler på dette siste. For litt over ti år siden da muren i Berlin brast befant undertegnede seg i Tyskland. Her hadde jeg god kontakt mot både eksportrådet og industriattacheens kontor. Mens tilsvarende institusjoner representert ved nettopp Finland, Danmark, Sverige og andre ble nedringt av henvendelser fra næringslivet i de respektive land, så glimret norske næringslivsaktører med sitt fravær og manglende interesse.

Ser man på FoU-innsatsen i norsk næringsliv får vi en annen flik av det samme bildet. Den er svært lav sammenliknet med for eksempel våre nærmeste naboer. Også når det gjelder evne, vilje og kompetanse til å gjennomføre såkalte konseptorienterte omstillingsprosesser basert på internasjonale endringsstrategier som ’just in time’, ’business process reengineering’, ’total quality management’ med mer, ligger Norge et godt stykke unna internasjonal førstedivisjon. De som arbeider med langsiktige strategiske perspektiver på vegne av nasjonen Norge kan derfor ikke tillate seg å overfokusere på et reformetterslep i offentlig sektor alene. Også næringslivet må sies å være gjenstand for et slikt reformetterslep. Reformetterslep bør ikke framstilles som et etterslep fra det offentliges side i forhold til det private næringsliv, men snarere som et reformetterslep for både offentlig og privat sektor i forhold til utviklinger i andre land og i konkurransesutsatt næringsvirksomhet internasjonalt. Den kanskje mest interessante utfordringen framover er å bruke scenariometoden til nettopp å se på grenseflatene mellom ’det offentlige’ og ’det private’ for slik å forestille seg hvordan endring kan og bør komme i offentlig sektor, i privat sektor og, ikke minst, i forholdet dem i mellom.

3. Dream Society

Den studien som kanskje mest av alt har forsøkt seg på noe mer enn å variere over en bred postindustriell forestillingsverden, er Rolf Jensens bok ”Dream Society. Hvordan det kommende skift fra facts til følelser vil påvirke erhvervslivet og vor hverdag” fra 1999. Rykende fersk med andre ord. Kjernen her er et oppgjør med det han kaller informasjonssamfunnets logikk. Resultatet av dette oppgjøret er forventningen om at vi nå er på full fart inn i drømmesamfunnet. Problemet er at de tillegger informasjonssamfunnet mange av de samme egenskapene som postindustrialister karakteriserer industrisamfunnet med. I følge Jensen er informasjonssamfunnet preget av hierarkiske strukturer, mennesket som kaldt rasjonelt vesen, funsksjonsorientering i produktutvikling med mer. Hørt den før? Sikkert!

Allikevel er det et hederlig og interessant forsøk. Tesen om at vi nå beveger oss over i en helt ny era i arbeids- og samfunnsliv, der drømmene, fantasien, kreativiteten og visjonene får plass, er også et eksempel på positiv tenkning og framtidsoptimisme. Her er det ikke lenger en gang snakk om hjernekapital, men om hjertekapital. The Dream Society er basert på tre observasjoner:

– Fortiden bevæger seg væk fra os med svimlende hast. Fremtiden kommer i mot os med stigende hastighed => vi trenger et dynamisk fremtidsbegrep – Udviklingen fra samfundsstype til samfundstype har accellereret. => vi vil snart se konturene av en ny samfunnsformasjon i de rike landene – Informationssamfunnet avskaffer sig selv gennem automatisering => mennesker blir erstattet av maskiner

Umiddelbare kommentarer til dette kan for eksempel være at samfunnet under hele den moderne epoke har trengt et dynamisk framtidsbegrep. Dette er ikke noe nytt akkurat nå. Ellers vil jeg vel si at denne type periodiseringer de legger opp til står i fare for å forfalle til en endimensjonal framtidsprojeksjon basert på ett bestemt forventningsmønster, særlig med tanke på hvordan Jensen framstiller overgangen fra informasjonssamfunnet og drømmesamfunnet – en overgang fra en foreløpig til en absolutt og siste fase i menneskehetens historie. At mennesker blir erstattet av maskiner var vel også et sentralt poeng allerede den gang Marx beskrev industrialismens inntog i England midt på 1800-tallet. Å si at mennesker blir erstattet av maskiner forutsetter dessuten et statisk syn på forholdet mellom teknologi og arbeid.

Men la oss gi drømmesamfunnet en sjanse og liste opp de viktigste kjennetegn:

Århundrets mest pompøse setning?: ”The Dream Society er slutstenen på 100.000 eller 200.000 års udvikling”; Jensen, 1999:29

– Viktigste råstoff: bildet, det nye symbolspråk, historier, myter, sagn, tradisjoner – Dominert av virksomheter som Nike, Marlboro, Camel, Disneys Magic Kingdom, Celebration, Formel 1, de olympiske leker, sportsstjerner, historiefortellerne, natur- og turismefortellinger som forretningsidé – ”Doing well by doing good” – politisk kapital med å bygge opp tillit og omdømme – for-profit-only virksomheter er ute – slag av medfølelse, omsorg og bistand! – globalt underholdningsmarked – generell bevegelse vekk fra ’facts’ mot følelser – fra nytteverdi mot det ’emotionelle’ – mennesker er ikke kun rationelle og logiske. Vi ønsker eventyr – denne trang til eventyr er uten nasjonale eller kulturelle grenser – naturen er først og fremst eventyr (ikke natur i klassisk forstand) – Arbeidslivet er kjennetegnet av såkalt ”Hard fun”! Anstrengende, men morsomt – Fra virksomhet til stamme! – Virksomheten er ikke lenger en juridisk eller økonomisk enhet – 200 år gamle regnskapsprinsipper forlates – virksomheten eies kun av de som er deltakerne i virksomheten(stammen)!! – Noen framtidige stillingsbetegnelser: – Chief adventure officer (istedenfor Chief knowledge officer) – Chief Imagination officer – Minister of Progress – Virtual reality evangelist – Messaging Champion – Creatologist med mer. – Kjærlighed, venskab og samhørighed blir det viktigste – Kjærligheten har et eget marked – Marked kan kun forstås emosjonelt – Hvem-er-jeg? marked – Dream society og det 21 århundret – religionens tidsepoke? – Historiene kan puttes inn i alle produkter – Marked for holdninger

Dette kvasifilosofiske og noe pompøse konseptet kan til og med gi assosiasjoner til Fukyamas tese om historiens endelikt når Jensen utbasunerer at the Dream Society er historiens sluttpunkt. Vektleggingen av drømmer og fantasi skiller ikke mellom det Immanuel Kant kalte for den apperseptive innbildningskraft og den delen av menneskelig forestillingsevne som virkelig er ren fantasi – et fantasiprodukt (den ukritiske innbildningskraft). Ellers er framstillingen blottet for noe som mange av oss andre er svært opptatt av, nemlig framveksten av det vi kan kalle det bio-genetiske industrikompleks med all dets fasetter, muligheter og begrensninger. Ut fra mylderet av interessante og uinteressante betraktninger kan jeg trekke ut begrepet ”Hard fun’ på den positive sida, og tanken om at eventyr skal være framtidas næringsmessige, kulturelle og sosiale råstoff som et av de verre intellektuelle overtramp i vår tid på den annen. Hele framstillingen og konseptualiseringen av boken vitner om mangelfull kjennskap til de siste årenes diskusjon om det postindustrielle, om postmodernismens betydning eller om mulighetsrommet i kjølvannet av the Human Genome Project.

Så litt til slutt om individualisering og arbeidsliv&helse.

INDIVIDUALISERING

Begrepet individualisering møter vi i mange sammenhenger og er av de begrepene som brukes om det meste av de fleste og er et sentralt tema i både fortidens (Kahn&Wiener) og dagens debatt. Denne trenden er et uttrykk for både en viss form for pessimisme – i hverfall når det gjelder konsekvensene av individualisering, og en form for optimisme. Dette gjør at det er behov for å definere innholdet og fremheve at individualisme ikke er ensbetydende med egoisme eller nødvendigvis er en motsetning til /trussel mot solidaritet og kollektiv, men tvert i mot kan være basis for nye fellesskap. Noen stikkord:

 det enkelte menneske er blitt sterkere og stiller høyere krav til respekt for sin egenart. Individualisering kommet fordi kunnskap har blitt den strategiske produksjonsfaktoren, dermed behov for mennesker med spesialkunnskap.  enkeltmennesket inntar en sterkere stilling i produksjonen, forbrukeren er med på å skape produktet gjennom sin etterspørsel og samtidig søker det sitt eget uttrykk i forbruket.  Svakere tilhørighet i partipolitikk og klasse.  Sosial mobilitet – ”klassereiser”  Tydeligere individuelle, sosiale og økonomiske rettigheter  Større valgfrihet, konstruksjon av identitet og ”selvrealisering”, valg av fellesskap (urbanitet er mindre kontrollerende)  Krav til individuelle tjenester  Kvinner velger selvstendighet og realiserer sine yrkesambisjoner, dominerer utdanning,  Individualisering gir seg utslag i barneoppdragelse, utdanning, på arbeidsplassen, i forbruksmønstre, og etterspørsel etter velferdstjenester.  Moralsk overgangsfase der tradisjonelle verdier settes under press.  Skyldes økt utdanning og bedre privatøkonomi  Kan være reaksjon på det kollektive industrisamfunnet, eller konsekvens av velferdsstaten, jf Ulrich Beck ”institusjonalisert individualisme”.

Min tese i denne sammenhengen er at det blir for forutsigbart å tenke individualisering som fragmentering, som en bevegelse mot individet og det alene. Det som nå er i ferd med ås kje kan likesågjerne beskrives med andre ord og begreper. Ord og begreper som fanger opp deet forhold at den såkalte individualiseringen produserer nye fellesskap som stiller store krav til oss for å få øye på, og for å kunne beskrive. Invidualisering, dersom dette i det hele tatt er et godt uttrykk, er noe mye mer enn ”bowling alone”.

Noe som underbygger min tese om at individualisme i formen ”bowling alone” er en for stereotyp, pessimistisk og enfoldig framtidsforventning finner vi hos MIT-forskeren Thomas Malone. Han trekker fram den såkalte e-lanseren (elektronisk frilanser) og framveksten av nye interessegrupperinger og nye typer felleskap som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Stor grad av kreativitet, stort ansvar for egen virksomhet og selvstendighet vil føre til at folk finner sammen, man starter såkalte nye laug. Malone selv gjør imidlerid en kardinalfeil ved å karakterisere denne utviklingen som en reise tilbake til middelalderen. Spørsmålet er også hvorvidt man kan benytte ladede ord som ”laug”, ”føydalsamfunn” og ”lensherrer” for å beskrive en slik utvikling. Jeg tror dette blir feil og at man undervurderer ’det nye’ i slike utviklinger. Utfordringen er å finne nye begreper på nye fenomener.

ARBEID&HELSE

Skal man se på forholdet mellom arbeidsliv og helse i et litt lengre perspektiv, la oss si 30 år, så kommer man ikke utenom sosiale, kulturelle og teknologiske konsekvenser av den nye store synergien mellom elektronikk og organisme. Dette utkrystalliseres allerede nå i et rotterace av forskning, produkt- og tjenesteutvikling på bio-genetikkens område. Bioteknologisk forskning har kommet langt, og snart er alle våre arvestoffer kartlagt. Dette åpner for helt nye medisinske tiltak, både mot sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer, noe som nok vil kunne øke levealderen adskillig mer enn det SSB antar i sine fremskrivninger. Dessuten kan rene genetiske manipuleringer av aldringsgenet slå inn som en faktor som ikke bare øker levealderen, men som også er med på å gi folk en annen aldringstakt. Ikke minst vil alderen for når en kvinne kan føde stige. Påstanden min er da at dette muliggjør en overgang fra en ”gjør meg frisk”-holdning til en ”sørg for at jeg forblir sunn”-devise som typisk for helse- og omsorgssektoren generelt. I det minste er det legitimt å tenke dette i som gjennomgående i ett eller flere scenarier om framtida i et perpektiv på 20-30 år. I et slikt scenario kan vi tenke oss arbeidstakere med en ”personlig genprofil” der alle data om vedkommendes disposisjoner for sykdommer og andre genetisk/arvelig bestemte begrensninger og muligheter står dokumentert. Kunsten blir å være i stand til å forestille seg dilemmaer og utfordringer dette vil gi for samfunns- og arbeidslivsorganisasjoner i framtida, samt hvilken rolle ”det offentlige” må innta.

Avslutningsvis vil jeg gi en liten smakebit fra ett av scenariene vår som kan illustrere noe av denne problematikken:

RADIKAL HELSEFOREBYGGING

Inger Larsen åpner dørene til legekontoret. Hun er tilbake på den årlige sjekken. Hun føler seg vel, hun er raskt, frisk, huden er stram, alt er perfekt. Inger er 82 år, og om ikke i sin beste alder, så i en meget komfortabel alder. Hun har tatt initativ til å få gjennomført den årlige kroppsoppdateringen. (tidligere sa man helsesjekk, men dette ble liksom feil ettersom hun visste at hun var frisk).

Vi skriver 2030, og gjennomsnittsborgeren lever lenge. Mye lengere enn Statistisk sentralbyrå forutså i sine fremskrivninger fra århundreskiftet. Byrået antok i sine mest optimistiske anslag at kvinners gjennomsnittsalder ville øke til om lag 88 år i 2050, fra omtrent 81 år i år 2000, men allerede i 2025 passerte den 90 år, og det skjedde på grunn av de mange kvantesprangene i medisinsk teknologi. Også menns levealder økte mer enn forventet, og var passert 80 år i fjor.

Inger Larsen går ikke til legen for å leges. Hun går for å bevares. Den årlige sjekken innebærer at alle organers funksjoner sjekkes, at alle kroppsfunksjoner måles, at genkartets risikofelter legges ekstra under lupen. I fjor bestemte hun i samråd med legen at den ene nyren burde skiftes ut, siden genterapi alene ikke ville ha stor sjanse for å lykkes med å bedre funksjonaliteten tilbake til et akseptabelt nivå. Nyretransplantasjonen var vellykket og sykehusoppholdet var kort.

De fleste organer i menneskekroppen kan dyrkes frem genmodifiserte dyr. Griser, sjimpanser og en del andre arter er de vanligste. Det har vært visse problemer med virusoverføringer fra disse dyrene, virus som ikke er skadelige for dyrene, men som i visse tilfeller dreper når de havner i menneskekropper. Imidlertid er disse virusproblemene for tiden under kontroll og alle organer som i dag brukes i norsk helsevesen ansees som virusfrie.

Nesten alle kreftformer, en rekke hjerte- og karsykdommer er i dag mulig å kurere gjennom genetisk terapi.

Inger har en hyggelig stund inne his legen. Alle prøver viser at hun er så frisk og rask som hun selv føler seg. Legen spør også om hun ønsker å gjøre noe mer enn de vanlige tingene for å beholde helsen, med andre ord om hun vil ta genetisk terapi mot aldringen i seg selv. Inger synes ikke tilbudet er spesielt interessant, og det av to grunner. Skal dette ha noen spesiell effekt bør man begynne tidligere, hun har faktisk blitt eldre i over 80 år allerede! Og for det andre: Hun drømmer ikke om evig liv. Bare et smertefritt og godt liv. Og aldringsgenet har man ikke kunnet manipulere før i år, teknologien har vært der en stund, men den etiske og politiske diskusjonen har vart noen år, og først nå etter folkeavstemningen om den nye bioteknologiloven er det blitt flertall i befolkningen.

Den gode arbeidsdag

Gry var en fremadstormende konsulent i et større konsulentfirma, og anså seg selv som svært utviklingsorientert. På spørsmål om hvor mye tid hun faktisk brukte på utviklingsoppgaver, ble hun svar skyldig. Hun brukte ved nærmere ettertanke nesten ikke tid på arbeidsoppgaver som hun først kunne fakturere en ukjent kunde en gang i fremtiden (“tanker i arbeid”).

Av Egil Sandvik

Å lese bøker og fagtidsskrifter måtte hun gjøre i “fritiden.” Alt hun gjorde i arbeidstiden var relativt kortsiktig og måtte kunne faktureres kunden inneværende år skulle hun nå sine økonomiske mål.

Vi er midt inne i et paradigmeskifte, en tidsalder som krever stadig mer energi av oss til læring, kompetanseutvikling og utvikling. Begrunnelsen er økt konkurranse, ny teknologi, globalisering osv. Vi har imidlertid liten erfaring med humanistiske innovasjoner som kunnskapssamfunnet, den lærende organisasjon, intellektuell kapital, læring gjennom arbeid osv. Vår erfaring er hovedsakelig teknologiske innovasjoner og at forbedringer i produktiviteten skjer gjennom teknologiske innovasjoner. Utfordringen har så i neste omgang vært å tilpasse den enkelte bedre og mer effektivt til den teknologiske utvikling og til systemet i den enkelte virksomhet (jfr. kravet om tilpasning til ny datateknologi). Bedriftens erfaringer med kompetanseutvikling er således oppnådd i en tid der det ikke har vært målet i seg selv å utvikle den enkelte. Målet har vært bedre og mer effektiv tilpasning til systemet og virksomheten.

Når kravet til tilpasning øker ytterligere samtidig som det også legges inn et ekstra krav om utvikling og nyskapning, kan resultatet bare bli at

– enten går produktiviteten til den enkelte og bedriften ned

– eller så bli arbeidsdagen lenger.

De fleste som henger med i konkurransen opplever at arbeidsdagen blir lenger og lenger, helgene og fridagene kortere og kortere.

Det har utviklet seg til en daglig kamp med tiden, der utviklingsarbeid eller forefallende driftsarbeid ofte må gjøres på overtid, i helger og i Påskeferier. Tiden til ettertanke og inspirasjon blir mangelvare. Energien tappes.

Vi trenger utvilsomt en ny standard for hva som er en god arbeidsdag. Ikke tilrettelagt gjennom nok en teknologisk innovasjon, men gjennom en humanistisk innovasjon.

Det må være en arbeidsdag der vi

– ikke bare makter de løpende daglige driftsoppgavene på en for kunden bedre og bedre måte

– men også greier et løpende forbedrings- og verdiskapende arbeid på egen arbeidsplass – av lyst.

Nokia, den finske telecombedriften som fortiden har suksess på alle fronter, har begynt å belønne sine ledere etter hvor flinke de er til å utvikle sine medarbeidere. Alle 50.000 ansatte må hvert år svare på et spørreskjema om arbeidsplassen sin og sine ledere. Nokia synes å være en virksomhet som ikke bare drives av teknologiske innovasjoner, men der selve nøkkelen til suksessen ligger i dens evne til humanistisk innovasjoner som bl.a. den lærende organisajson og den gode arbeidsdag.